Barndommens harepus

Tidlig i dag morges, för morgenkaffen, hörte jeg for forste gang på en låt jeg lastet ned i går. "Recuerdo infantil" (barndomsminne)av Bosques de mi mente. Jeg snudde meg og så ut av vinduet. Det sprang en liten hareunge rundt i min hage. Litt klosset. Veldig vakker. Den forsvant like fort som den var kommet. Så poetisk man bare kan drömme om. Håper den klarer seg.

ARGERICH - Encore

Ingen spiller Schumann som Argerich. Jeg har sett henne bare en gang (i Stockholm i fjor höst), også den gang avsluttet hun med "Von fremden Ländern und Menschen" som ekstranummer. Det fantes ikke ord. Bare ånd. Og kraft.

Så vakkert!

Det er mange som spiller piano på youtube, og en god del man kunne klart seg uten. Men av og til dukker virkelige små perler fram. Som denne, som spilles så inderlig vakkert. Denne unge mannen satt meg i myk bevegelse. Har hørt orginalen også, men dette er sterkere. Jeg blir så glad når jeg finner sånt (selv om jeg gråter).

Livets ögonblick.

Leser noveller av Katarina Kieri. En av dem beskriver en lärer som betrakter sine elever og reflekterer over dem og seg selv. En novelle er egentlig for kort for å sakse fra, men jeg kan ikke la väre, dette er fint:

"Ja, det är mycket de inte forstår, mycket de inte vet om sig själva. Så är det bara, inget konstigt med det, visste man allt om sig själv när man var sexton-sjutton-arton, skulle man kanske inte orka trava vidare.
Hon ser ut över dem ibland och undrar om de kommer att förstå sina egna historier, om de kommmer att inse betydelsen av somliga ögonblick. Hur korta stunder blir kvar i en, som gåtor, som ledtrådar som man sedan bär med sig resten av livet och som man, medvetet eller omedvetet, kommer att koppla samman med bilden av sig själv, av sitt liv, av sitt öde. Hon har många gånger lekt med tanken på att hon plötsligt skulle berätta något för dem. Eller lekt, det låter alldeles för ... ja, lekfullt, glättigt. Hon har tänkt tanken, helt enkelt. Det kommer naturligtvis inte att hända, men hon har haft många tillfällen att fundera, hennes blick har vandrat en del under årens lopp".

En smak av himmelen...

Min kanskje sterkeste konsertopplevelse noensinne var da denne vakre damen (Maria João Pires) spilte Schuberts fantasi i f firehendig med Ricardo Castro i Gamle Logen for et par år siden. Nesten uutholdelig vakkert. Her er det Mozart med Boulez og Berlinerfilharmonikerne. Også helt fantastisk bra. Mozart kan hvile trygt i den 7. himmel.

Au Revoir Les Enfants.

I går så jeg Louis Malles film AU REVOIR LES ENFANTS
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.

viðrar vel til loftárása

ég læt mig líða áfram
í gegnum hausinn
hugsa hálfa leið
afturábak
sé sjálfan mig syngja fagnaðarerindið
sem við sömdum saman
við áttum okkur draum
áttum allt
við riðum heimsendi
við riðum leitandi
klifruðum skýjakljúfa
sem síðar sprungu upp
friðurinn úti
ég lek jafnvægi
dett niður
alger þögn
ekkert svar
en það besta sem guð hefur skapað
er nýr dagur

(sigur rós)

En god bok

Det hender man finner böker som er så gode at en får tårer i öynene av ren lykke. Har nettopp funnet en sånn en. En bok som senker skuldrene mine og bredder horisontene. Richard Powers har skrevet den og kalt den for "Sang i tid og rom". Orginaltittelen "The Time of Our Singing" forteller meg at jeg burde ha lest den på orginalspråket. Men shit au - eksemplaret i min bokhylle var oversatt og den er uansett fanatastisk. Musikk er rammen for den ytre handling i 60-tallets USA, med rasemotsetninger som bakenforliggende tablå.
Må gjengi et langt stykke som gjorde morgenkaffen og sjokoladen til statister, fylte meg med varm glede og ga det nye året en drömmestart:

(Kanskje jeg först må fortelle at Joey og hans bror Jonah (et sangtalent langt ut over det vanlige) nettopp har begynt å synge i et kor for - som foreldrene tenker - å forberede dem på större skritt senere og "vaksinere dem mot farligere smitte fra verden utenfor").:

"Koret kunne skilte med flere begavede amatörer, kultiverte akademikere som levde for denne sjansen til to ganger i uken å dukke ned i tapte akkorder. Noen få kraftige stemmer - til og med et par profesjonelle, som var der for å gjöre sin borgerplikt - bidro også til å bringe penger i kassen. I to uker sang vi intetsigende salmer etter nord-protestantisk tradisjon. Men allerede i så ung alder hadde Jonah og jeg bare forakt til overs for de kjedelige, forutsigbare modulasjonene. Vel hjemme i Hamilton Heights utsatte vi tekstene for de verste forvrengninger - "Min Klumpete frelser - ja, min klumpe-Jesus." Men på söndagene var vi klippefaste, og sang selv de mest banale melodier som om frelsen avhang av det.
En av de ekte altene i gruppen, en profesjonell sanger som het Lois Helmer, hadde sine baktanker når det gjaldt broren min fra förste öyeblikk stemmen hans skar gjennom det stövete korloftet. Hun behandlet ham som det barnet hun hadde ofret for å vie seg til sin beskjedne konsertkarriere. I Jonahs klokkeklare röst hörte hun en mulighet til å få tak i det trofeet karrieren hittil hadde nektet henne.
Miss Helmer hadde et sett piper som var mer gjennomtrengende enn kirkeorgelets. Men hun måtte ha värt i en alder - 101, ifölge Jonahs nöyaktige utregninger - da pipene snart ville begynne å ruste. För tonene hennes lekket ut og tausheten tok over, hadde hun planer om å gjöre et yndlingsstykke som i hennes örer aldri hadde fått en anstendig fremföring her i verden. I Jonahs treffsikre sopran hadde hun endelig funnet det riktige instrumentet for sin fremföring.
Jeg kunne ikke vite det den gangen, men Miss Helmer var godt og vel to tiår forut for sin tid. Lenge för inspillingseksplosjonen avfödte tidligmusikken, begynte hun og noen få andre slanke stemmer i et hav av vid vibrato å insistere på at når det gjaldt musikk fra för 1750, måtte presisjon settes foran varm löd. På den tiden var det på moten å satse på det store i alle ting. Bethlehem i Pennsylvania, for eksempel, arrangerte fortsatt sine årlige oppförelser av Bachs pasjoner på störrelse med luftskip og med flere tusen opptredende i sving: oppbyggelig musikk i atomalderen, der messen - eller massen - frigjorde en langsom åndelig energi. Miss Helmer fölte derimot at med kompleks polyfoni kunne det tenkes at Gud kanskje faktisk ville like å höre tonehöydene, Jo slankere linjen var, jo höyere ble löftet. For energien var også proporsjonal med kvadratet av lysets hastighet.
Hele sitt liv hadde hun hatt lyst til å ta den strålende duetten fra kantate 78 ut på prövetur, som bevis på at det lille var vakkert og det lyse var alt. Hun hadde imidlertid aldri funnet noen kvinnelig sopran med en vibrato på mindre enn en kvarttone. Men så fikk hun höre denne eteriske gutten, kanskje den förste siden Bachs Tomasschule i Leipzig som var i stand til å yte euforien rettferdighet. Hun henvendte seg til Mr. Peirson, kordirigenten, en blodfattig tilhenger av andanten, som trodde han ville komme til de rolige områdene av den lutherske skjärsilden hvis han bare respekterte all dynamikk og ikke krenket en eneste tilhörer. Mr. Peirson steilet, og kapitulerte först da Lois Helmer truet med å ta med seg talentet sitt og gå over til den episkopale kirken. Mr. Peirson stilte podiet til rådighet, og Lois Helmer skyndte seg å finne frem til en dyktig cellist som mestret den lekne violone-stemmen.
Miss Helmer hadde enda en vill idé: Musikken og ordene burde stemme overens. Schweitzer hadde värt inne på tanken i flere tiår, hadde kjempet for affektläre hos Bach så tidlig som det året da Einstein - fiolinisten som snudde om på min brors liv - avviklet den universelle tiden. Men i praksis var Bachs musikk, uansett tekst, dekket av den samme karamellfargede glöden som hvilte over maleriene til gamle mestere, den gylne skumringen som museumsbesökende tok for å väre åndelighet, men som i virkeligheten bare var skitt og elde."

Å du salige lykke, jeg har mer enn 800 sider igjen :)

Novembersöndag.

November er ikke den måneden som spirer mest av liv. Omsluttet av mörke, sur kulde og forkjölelse har jeg forsökt å gjöre mitt for å holde sjelen lys. En lang söndagsmorgen med kaffe, magasiner og pianoklimpring gjorde godt. Da jeg etterpå stod i rulletrappene på NK omgitt av folk med handleposer kjente jeg at jeg egentlig ikke orket det. Gikk en tur innom dansemuseet. Ble litt lettere til sinns. Men fortsatt ikke nok til at jeg klarte å se noe särlig vakkert rundt meg. En tur gjennom Gamla Stan. Fint. Tunnelbanan til Odenplan. Stadsbibliotekt. Der fant jeg skjönnheten. Selv om jeg ikke lenger er en stor boklåner selv, nyter jeg å se mennesker omgitt av böker. Mennesker konsentrert om böker og skrifter er også fordypet i sitt eget. Stadsbiblioteket i Stockholm har en fantastisk atmosfäre. Nå vet jeg hvor jeg skal gå neste gang jeg trenger et glimt av noe vakkert.


Så var det kaffe på Bonniers Konsthall. Stille og deilig. God kyllingsalat og fantastisk fruktsalat. Riddarbageriet er så bra. I sommer ble jeg stort imponert av Karin Mamma Anderssons utstilling på moderna museet. Hennes utsagn, "kunst er konsentrasjon av liv" har etset seg fast som en sannhet for meg. I et av magasinene jeg leste til maten var det det intervju med henne. Hun er fortsatt klok.


Så sant.

Nå spiller Alexandre Tharaud små stykker av Couperin for meg. Bedre blir det ikke.