Kort Pollini og lang Lang?

Lar vi oss besnære av det ytterst vakre?

Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.

Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.

De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:

Så Lang Lang:

Jeg har også en preferanse når det gjelder disse to. Det sterkt parfymerte sperrer for det som ligger dypere. Det som er tilnærmet uparfymert er kanskje mindre besnærende ved første åndedrag, men det er ærlig og gir det indre større plass. Det er ekte. For meg er det Pollini som er den store. For meg er Pollini lang og Lang kort. Tempoet er unntaktet som bekrefter regelen.

Gjensyn med Brideshead.

Brideshead Revisited.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.

Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.

Kanskje det fineste diktet jeg vet...

"Timmerkojan" på harmonika

Vi var ferdig med slåtten.
Satt og kvilte.
Rake som kjerkelys
sto bjørkestammer tegnet
mot en sjø av hamret sølv.

Tull-Lars var med oss,
bortsatt på garden der vi arbeidet.
Han spilte "Timmerkojan" på harmonika,
lågt, innerlig,
ut av sin vanvørte barnesjel.

Blåklokker sloknet i høyet,
høsten hostet inni hasselsnaret.
Tull-Lars spilte - spilte
mens skyggen av en ophengt ljå
skar inn i klynga av slitne menn.

Vi satt og så
ut i det øde rommet.
ingen sa noe -
drengstue-viddet visnet
på leppene våre.

All vår angstfylte ensomhet,
vår tru og lengsel - - -

Ei sår vise på harmonika,
spilt av en tulling
i skyggen av en ophengt ljå.

- Hans Børli -

3 slott kronet med 1 konditori.

Rundt Mälaren ligger slottene tett som hagl. Vanligvis kjører jeg rett forbi. Senere enn slottenes åpne tider. Men onsdag passerte jeg i rimelig tid og bestemte meg for å stoppe på Taxinge. Som lenge har vært i mine fikadrømmer. Og når jeg endelig stoppet, besøkte jeg for sikkerhets skyld tre slott og toppet det hele på konditori. Man trenger ikke dra til seters for å gjøre seg fet.

Taxinge-Näsby slott

Vakkert. Et fantastisk utvalg av kaker. Små og store. Søte og veldig søte. Spiste en med blåbær, vaniljekrem, gele, på mørbunn. Smakte helt fortreffelig. Mye mennesker i god stemning. Utsikten fra bordet var uslåelig.
La vita è bella!

Fiholms slott



En skjønnhet i fransk(-hollandsk) renessanse. Det litt tilbaktrukne og hemmelige gjorde inntrykket enda sterkere. Jeg nøt synet, gispet etter luft og strente av gårde til caféen. Et totalt stilbrudd med udde utemøbler, kitsch, og hyggelig personale. Det kunne ha vært en oase...

Sundbyholms slott

Stram og elegant bygning. Sikkert et bra sted, men jeg fikk litt følelsen av upper class camping. Og restauranten var bare åpen for et lukket selskap. Så jeg nøyde meg med et 2 minutters opphold i japansk stil.

Saga Konditori

Til slutt var det stopp på Saga konditori i Arboga. Blodsukkeret hadde kjørt heis en hel formiddag, så jeg var lykkelig, men trengte noe grovt. Endte opp med en bolle også. En jeg ikke kunne motstå. Den viste seg å være verdens beste. Verdt en liten omvei :)

Om å kaste stein.

I kveld har jeg malt skapdører og er egentlig veldig fornøyd med det. Men jeg kom i skade for å høre på et lite sammendrag av programmet som heter ring P1. Der ringer lytterne inn og sier sin mening om mangt og meget. Nå som det er Pride i Stockholm var det homoseksualitet alle meningene dreide seg om. En dame kviet seg f.eks. for å ta bussen i Stockholm fordi hun ikke ville reise under falsk flagg (bussene er pyntet med regnbueflagget). Vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men jeg blir så trist når vi så tydelig sliter med å omfavne kjærlighet. Når de som skal spre det store kjærlighetsbudskapet klarer å gjøre akkurat det motsatte. Når de tror at deres oppgave er å predike sannheten. Sannheten om at Gud ikke tolererer homoseksualitet - og at han umulig kan ha skapt den? Hvor har de fått den sannheten fra? Kan en tolkning av en skrift skrevet av mennesker i en gitt samtid, med de forutsetninger den gir, virkelig framstilles som Guds sannhet? Er ikke kjærligheten størst av alt? Og mangel på menneskelig forplantning er vel mildt sagt et vikarierende argument i dagens verden?
Hvis de på alvor mener at homoseksualitet er synd, skjønner de ikke at de er med på å spre hat mot synderen? Ser de ikke at de kaster stein? Og hvem kan kaste den første stein?

Den vakreste sommerfugl

I går gikk jeg Karl XII:s väg över Kroppefjäll. 12 km frisk natur. Er ingen stor botaniker, ei heller noen framstående zoolog, så det er mye nytt for meg på sånne turer. Som denne sommerfuglen. En av de vakreste jeg noengang har sett. Lurer på hva den heter.

En fin reklame!

Det er rart hvordan folk oppfatter forskjellig.

Jeg synes denne var riktig søt. Vakker, vemodig, menneskelig og fint utført. Så bra at jeg ble litt rørt. Budskapet for meg er at man ikke alltid kan få den man ønsker seg, men at det er helt ok å forelske seg. Også i sitt eget kjønn. - Men vær så snill, bruk kondom. Ja. Ingenting jeg reagerte negativt på. En bra reklame.
Så leste jeg et par kommentarer. Foruten de vanlige imbesille som i sin homofobi ikke kan uttrykke annet enn skjellsord, hadde noen reagert på at det så ut som om han måtte ty til gutter siden han ikke fikk de jentene han hadde lyst på. Andre ble fornærmet over at man blandet inn kondomer. Atter andre diskuterte om hovedpersonen var straight, bi eller gay, eller hva som var det korrekte blandingsforholdet. Hvorfor må vi gjøre det så vanskelig? For å forstå? Eller har vi en liten hang til å fremheve oss selv ved å finne feil? Jeg håper det første, frykter det siste. Det fins lite som er uten feil og mye som ikke kan forståes. Kanskje vi burde legge mer energi på simpelthen å akseptere.

Barndommens harepus

Tidlig i dag morges, för morgenkaffen, hörte jeg for forste gang på en låt jeg lastet ned i går. "Recuerdo infantil" (barndomsminne)av Bosques de mi mente. Jeg snudde meg og så ut av vinduet. Det sprang en liten hareunge rundt i min hage. Litt klosset. Veldig vakker. Den forsvant like fort som den var kommet. Så poetisk man bare kan drömme om. Håper den klarer seg.

ARGERICH - Encore

Ingen spiller Schumann som Argerich. Jeg har sett henne bare en gang (i Stockholm i fjor höst), også den gang avsluttet hun med "Von fremden Ländern und Menschen" som ekstranummer. Det fantes ikke ord. Bare ånd. Og kraft.