Det er to grunner til at jeg kan bruke mye tid på å bli ferdig med en bok,
1. Den er for lang og jeg må tvinge meg til å lese ferdig. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at jeg tror den har noe å fortelle meg. Men selvdisiplin er ikke alltid min sterkeste gren.
2. Den er så god at jeg ikke vil miste den for alt i verden og jeg sparer bevisst og ubevisst på den. Bevisst når jeg legger den fra meg selv om jeg egentlig vil lese videre. Ubevisst når jeg drar den med meg over alt, men sjelden leser i den likevel.
Det siste har jeg gjort med "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. En helt vidunderlig liten bok. Har holdt på med den siden sommeren, selv om den er både kort og lettlest. I dag bestemte jeg meg for å lese den ferdig. Men jeg kjente på mye motstand. Var redd for tomheten etterpå, når historien tok slutt. Og var det virkelig en god nok ramme for avslutningen, en hverdagskveld hjemme i ettan? Skulle jeg ikke ta den med meg på en café? -men der kunne det jo hende jeg måtte legge bånd på meg? Kanskje jeg heller skulle ta den med meg på landet? Til lesekroken som kiler i magen?
Nei, nå fikk det være nok. Kjøpte et lite stykke manchego, ørlite serranoskinke og skjenket et bittelite glass sherry og tenkte at nå. Nå er jeg klar for finalen.
Så leste jeg.
En god avgjørelse, en fin avslutning, men ingen tomhet.
For tomheten oppstår nesten bare når boken er så dårlig at jeg stopper halvveis, eller det viser seg (etter at jeg har tvunget meg gjennom den) at jeg ikke finner noen mening i den likevel. Og har den ikke da et hjerte føler jeg meg også tom.
Er boken god forløser den gjerne en liten kuling av følelser, enten det er sorg og smerte eller ren glede over fabelaktig skrivekunst. Da er jeg absolutt ikke tom men fyllt. Mange ganger til langt over randen, men utløp er bare deilig, det er liv i konsentrat. Liv man husker. Som da jeg mellom bytur og middag på besøk hos en venn i Bucuresti bare skulle lese en litt i "Tre kamerater" og endte med å lese i to timer (til den var slutt) og gråte i tre. Needless to say, jeg så temmelig forgrått ut da jeg hilste på vertskapet for middagen. Men glemmer det gjør jeg ikke. Eric Maria Remarque har forresten skrevet en annen bok som er en av mine sterkeste leseopplevelser - "Triumfbuen". Anbefales på det aller varmeste.
Så hvorfor kvier jeg meg for å lese klart bok jeg liker? Det dreier seg antagelig om tap av et holdepunkt. Frykten for at en verden jeg liker skal lukke seg for meg. Mens jeg leser lever den med meg. Når jeg er ferdig er den en del av min historie. Men historien kan man lære av og jo mer man leser jo mer kan man se tilbake på og glede seg over. Skal forsøke å huske på det neste gang jeg kvier meg.
Nå skal jeg sove og i morgen skal jeg lete fram en ny bok i hyllene. Det er ren luksus.
Monday, September 22, 2008
Sunday, September 21, 2008
Styrke og mykhet. Brian og Jeffrey. COLDPLAY.
På onsdag så jeg Coldplay i Globen. Timen før hadde jeg gledet meg over lysende pianospill i kungliga slottets bernadottebibliotek (pianisten het Magnus Svensson), og jeg var spent på hva kontrasten kunne gi. Musikk er musikk, men lokaler, regi, scenografi, volum og ikke minst publikum gir vidt forskjellige vilkår for opplevelsen. Selv om Chris Martin er en sjarmerende fyr var han noe heseblesende på scenen. Det virket som han var litt redd for de nakne øyeblikk for han fjaset vekk alt som ansporet til magi med en grimase, en lyd eller en overfladisk kommentar. Litt merkelig og helt unødvendig for Coldplay kan uten videre lene seg tilbake på sin musikk, den tåler det. Et par steder hevet det seg heldigvis godt over det jevne, som når Martin lot pianoet få fritt spillerom i en nedstrippet versjon av "the hardest part" eller krydret med litt Satie i en overgang. "Clocks" er etter min smak Coldplays sterkeste låt og "Fix you" den med finest tekst. Her er begge, visuelt forsterket av Brian Jouberts kraft og Jeffrey Buttles mykhet. I nevnte rekkefølge.
Monday, September 15, 2008
Kirkens menn.
Lenge hadde Oslo en biskop ved navn Gunnar Stålsett. En varm, klok biskop. Nå har de Ole Christian Kvarme, som er opptatt av sin egen harme.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2655336
Dagbladets lørdagsmagasin har denne uken en artikkel om store talere. Moder Teresa var en av dem. I sin tale ved mottakelsen av Nobels fredspris sa hun blant annet dette:
”(...) Det er så mye lidelse, så mye hat, så mye elendighet, og vi må begynne hjemme med våre bønner, våre offer. Kjærlighet begynner hjemme, og det dreier seg ikke om hvor mye vi gjør, men om hvor mye kjærlighet vi legger inn i den handlingen vi gjør. Den er for Gud den allmektige – hvor mye vi gjør spiller ikke noen rolle, for Han er uendelig, men hvor mye kjærlighet vi legger inn i handlingen. Hvor mye vi gjør for Ham i personen som vi hjelper”
Hvem er det Kvarme hjelper og med hvor mye kjærlighet gjør han det?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2655336
Dagbladets lørdagsmagasin har denne uken en artikkel om store talere. Moder Teresa var en av dem. I sin tale ved mottakelsen av Nobels fredspris sa hun blant annet dette:
”(...) Det er så mye lidelse, så mye hat, så mye elendighet, og vi må begynne hjemme med våre bønner, våre offer. Kjærlighet begynner hjemme, og det dreier seg ikke om hvor mye vi gjør, men om hvor mye kjærlighet vi legger inn i den handlingen vi gjør. Den er for Gud den allmektige – hvor mye vi gjør spiller ikke noen rolle, for Han er uendelig, men hvor mye kjærlighet vi legger inn i handlingen. Hvor mye vi gjør for Ham i personen som vi hjelper”
Hvem er det Kvarme hjelper og med hvor mye kjærlighet gjør han det?
Sunday, September 14, 2008
Saturday, September 13, 2008
Inntrykk fra høstens begynnelse.
Lørdag 13. september 2008
Wednesday, September 03, 2008
Saturday, August 16, 2008
Tilværelsens følsomme letthet.
I dag har jeg fyllt morgenkvisten med Alexandre Tharauds fantastiske CD "Concertos italiens" - med Italiensk konsert og transkripsjoner av J.S Bach, Nicole Krauss "Kjærlighetens historie" - et lite under av en bok og Bengt Sivesinds malerier proppfulle av skjønnhet.
Hvem er jeg som klager som kan telle slike dager?
(Sitat Anne Grete Preus)
Hvem er jeg som klager som kan telle slike dager?
(Sitat Anne Grete Preus)
Friday, August 15, 2008
Kort Pollini og lang Lang?
Lar vi oss besnære av det ytterst vakre?
Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.
Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.
De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:
Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.
Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.
De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:
Så Lang Lang:
Jeg har også en preferanse når det gjelder disse to. Det sterkt parfymerte sperrer for det som ligger dypere. Det som er tilnærmet uparfymert er kanskje mindre besnærende ved første åndedrag, men det er ærlig og gir det indre større plass. Det er ekte. For meg er det Pollini som er den store. For meg er Pollini lang og Lang kort. Tempoet er unntaktet som bekrefter regelen.
Saturday, August 09, 2008
Gjensyn med Brideshead.
Brideshead Revisited.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.
Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.
Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.
Subscribe to:
Posts (Atom)