Let go!

Musikk er en av livets bærevegger.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.

Pergolesis ømhet gjør høsten vakrere.

Maria Mena synger og jeg blir glad.

Just hold me.
I am not hard.

Gøy på landet...

Av og til funderer jeg på om jeg skal leie ut landet, eller bytte det ut med noe annet. Det er så vakkert der og jeg er ekstremt glad i det, men det er langt også. I helgen var jeg der med venner.
Og jeg innser at det er mye verdt å ha et sånt sted. Et mykt sted. Dit jeg kan ta meg mennesker jeg vil komme nærmere. Eller allerede er nær. Det er så fint når samværet får tid og luft rundt seg. I gode venners lag blir man sterk.
Landet skal beholdes en stund til.

Et rom i mitt hjerte.

Ikke det at jeg har så mange ekskjærester, men i dag så jeg en av dem. I en helt annen person. Den samme mykheten, godheten som så tydelig skinte gjennom. Skjønnheten også. Og smilet.

Eplemos og skjønnheten innenfra.

Eplene fra landet har blitt mos. De er visuelle katastrofer - fantastiske på smak. Nå er de blandet med kanel og sukker.
Fruktene av et eldgammelt vindskjevt tre, som fortsatt klamrer seg fast, skal fryde min gane til langt ut over vinteren.
En skal ikke skue hunden på hårene.

Og puster forsiktig.

Når du ligger 10 centimeter
fra det vakreste du vet
og skal sove.
Hver gang du våkner kjenner du
lengselen
som du må la ligge.
Ikke røre i den.
Sov nå.
Våkner hele tiden.

Forsøker skape avstand for at det ikke
skal gjøre vondt.
Mest smertefullt var det senere.
Når drømmen du ikke skulle drømme brast.

Avslutningen av en bok.

Det er to grunner til at jeg kan bruke mye tid på å bli ferdig med en bok,

1. Den er for lang og jeg må tvinge meg til å lese ferdig. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at jeg tror den har noe å fortelle meg. Men selvdisiplin er ikke alltid min sterkeste gren.

2. Den er så god at jeg ikke vil miste den for alt i verden og jeg sparer bevisst og ubevisst på den. Bevisst når jeg legger den fra meg selv om jeg egentlig vil lese videre. Ubevisst når jeg drar den med meg over alt, men sjelden leser i den likevel.

Det siste har jeg gjort med "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. En helt vidunderlig liten bok. Har holdt på med den siden sommeren, selv om den er både kort og lettlest. I dag bestemte jeg meg for å lese den ferdig. Men jeg kjente på mye motstand. Var redd for tomheten etterpå, når historien tok slutt. Og var det virkelig en god nok ramme for avslutningen, en hverdagskveld hjemme i ettan? Skulle jeg ikke ta den med meg på en café? -men der kunne det jo hende jeg måtte legge bånd på meg? Kanskje jeg heller skulle ta den med meg på landet? Til lesekroken som kiler i magen?
Nei, nå fikk det være nok. Kjøpte et lite stykke manchego, ørlite serranoskinke og skjenket et bittelite glass sherry og tenkte at nå. Nå er jeg klar for finalen.

Så leste jeg.

En god avgjørelse, en fin avslutning, men ingen tomhet.

For tomheten oppstår nesten bare når boken er så dårlig at jeg stopper halvveis, eller det viser seg (etter at jeg har tvunget meg gjennom den) at jeg ikke finner noen mening i den likevel. Og har den ikke da et hjerte føler jeg meg også tom.

Er boken god forløser den gjerne en liten kuling av følelser, enten det er sorg og smerte eller ren glede over fabelaktig skrivekunst. Da er jeg absolutt ikke tom men fyllt. Mange ganger til langt over randen, men utløp er bare deilig, det er liv i konsentrat. Liv man husker. Som da jeg mellom bytur og middag på besøk hos en venn i Bucuresti bare skulle lese en litt i "Tre kamerater" og endte med å lese i to timer (til den var slutt) og gråte i tre. Needless to say, jeg så temmelig forgrått ut da jeg hilste på vertskapet for middagen. Men glemmer det gjør jeg ikke. Eric Maria Remarque har forresten skrevet en annen bok som er en av mine sterkeste leseopplevelser - "Triumfbuen". Anbefales på det aller varmeste.

Så hvorfor kvier jeg meg for å lese klart bok jeg liker? Det dreier seg antagelig om tap av et holdepunkt. Frykten for at en verden jeg liker skal lukke seg for meg. Mens jeg leser lever den med meg. Når jeg er ferdig er den en del av min historie. Men historien kan man lære av og jo mer man leser jo mer kan man se tilbake på og glede seg over. Skal forsøke å huske på det neste gang jeg kvier meg.

Nå skal jeg sove og i morgen skal jeg lete fram en ny bok i hyllene. Det er ren luksus.

Styrke og mykhet. Brian og Jeffrey. COLDPLAY.

På onsdag så jeg Coldplay i Globen. Timen før hadde jeg gledet meg over lysende pianospill i kungliga slottets bernadottebibliotek (pianisten het Magnus Svensson), og jeg var spent på hva kontrasten kunne gi. Musikk er musikk, men lokaler, regi, scenografi, volum og ikke minst publikum gir vidt forskjellige vilkår for opplevelsen. Selv om Chris Martin er en sjarmerende fyr var han noe heseblesende på scenen. Det virket som han var litt redd for de nakne øyeblikk for han fjaset vekk alt som ansporet til magi med en grimase, en lyd eller en overfladisk kommentar. Litt merkelig og helt unødvendig for Coldplay kan uten videre lene seg tilbake på sin musikk, den tåler det. Et par steder hevet det seg heldigvis godt over det jevne, som når Martin lot pianoet få fritt spillerom i en nedstrippet versjon av "the hardest part" eller krydret med litt Satie i en overgang. "Clocks" er etter min smak Coldplays sterkeste låt og "Fix you" den med finest tekst. Her er begge, visuelt forsterket av Brian Jouberts kraft og Jeffrey Buttles mykhet. I nevnte rekkefølge.