Likevel nær.

Av en eller annen grunn er det brillene dine jeg minnes først.
Bak dem øynene dine.
Den gutteaktige rastløsheten.
Uroen.
Du var alltid god mot meg.
Jeg skulle så gjerne ha strukket ut en hånd.
Stukket innom med et smil og litt varme.

I dag har det vært tungt å puste -
jeg sender bare en fattig hilsen.
Tror du forstår.
Håper du ikke har det for vondt.
Du er sterk.
Bruk styrken din nå.

I tankene er jeg hos deg.

Den barnslige glede.

I morges styrtregnet det, men jeg måtte likevel sette full fart på apostlenes hester for å rekke toget til Västerås. Under en halvbrukket paraply heiste jeg skuldrene og tenkte at fy! Våt på bena blir jeg også. Men jeg hadde ikke mer enn rundet hushjørnet før jeg møtte dem. Den lille gutten med sin mor. Som også småløp gjennom regnværet. Begge smilte, moren sa "nej, detta var inte roligt!" og gutten hvinte av fryd. Hvilket herlig syn. Sånn skal man møte regnværet.

Let go!

Musikk er en av livets bærevegger.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.

Pergolesis ømhet gjør høsten vakrere.

Maria Mena synger og jeg blir glad.

Just hold me.
I am not hard.

Gøy på landet...

Av og til funderer jeg på om jeg skal leie ut landet, eller bytte det ut med noe annet. Det er så vakkert der og jeg er ekstremt glad i det, men det er langt også. I helgen var jeg der med venner.
Og jeg innser at det er mye verdt å ha et sånt sted. Et mykt sted. Dit jeg kan ta meg mennesker jeg vil komme nærmere. Eller allerede er nær. Det er så fint når samværet får tid og luft rundt seg. I gode venners lag blir man sterk.
Landet skal beholdes en stund til.

Et rom i mitt hjerte.

Ikke det at jeg har så mange ekskjærester, men i dag så jeg en av dem. I en helt annen person. Den samme mykheten, godheten som så tydelig skinte gjennom. Skjønnheten også. Og smilet.

Eplemos og skjønnheten innenfra.

Eplene fra landet har blitt mos. De er visuelle katastrofer - fantastiske på smak. Nå er de blandet med kanel og sukker.
Fruktene av et eldgammelt vindskjevt tre, som fortsatt klamrer seg fast, skal fryde min gane til langt ut over vinteren.
En skal ikke skue hunden på hårene.

Og puster forsiktig.

Når du ligger 10 centimeter
fra det vakreste du vet
og skal sove.
Hver gang du våkner kjenner du
lengselen
som du må la ligge.
Ikke røre i den.
Sov nå.
Våkner hele tiden.

Forsøker skape avstand for at det ikke
skal gjøre vondt.
Mest smertefullt var det senere.
Når drømmen du ikke skulle drømme brast.