Min kanskje sterkeste konsertopplevelse noensinne var da denne vakre damen (Maria João Pires) spilte Schuberts fantasi i f firehendig med Ricardo Castro i Gamle Logen for et par år siden. Nesten uutholdelig vakkert. Her er det Mozart med Boulez og Berlinerfilharmonikerne. Også helt fantastisk bra. Mozart kan hvile trygt i den 7. himmel.
Sunday, January 27, 2008
Sunday, January 06, 2008
Au Revoir Les Enfants.
I går så jeg Louis Malles film AU REVOIR LES ENFANTS
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.
Thursday, January 03, 2008
viðrar vel til loftárása
ég læt mig líða áfram
í gegnum hausinn
hugsa hálfa leið
afturábak
sé sjálfan mig syngja fagnaðarerindið
sem við sömdum saman
við áttum okkur draum
áttum allt
við riðum heimsendi
við riðum leitandi
klifruðum skýjakljúfa
sem síðar sprungu upp
friðurinn úti
ég lek jafnvægi
dett niður
alger þögn
ekkert svar
en það besta sem guð hefur skapað
er nýr dagur
(sigur rós)
Tuesday, January 01, 2008
En god bok
Det hender man finner böker som er så gode at en får tårer i öynene av ren lykke. Har nettopp funnet en sånn en. En bok som senker skuldrene mine og bredder horisontene. Richard Powers har skrevet den og kalt den for "Sang i tid og rom". Orginaltittelen "The Time of Our Singing" forteller meg at jeg burde ha lest den på orginalspråket. Men shit au - eksemplaret i min bokhylle var oversatt og den er uansett fanatastisk. Musikk er rammen for den ytre handling i 60-tallets USA, med rasemotsetninger som bakenforliggende tablå.
Må gjengi et langt stykke som gjorde morgenkaffen og sjokoladen til statister, fylte meg med varm glede og ga det nye året en drömmestart:
(Kanskje jeg först må fortelle at Joey og hans bror Jonah (et sangtalent langt ut over det vanlige) nettopp har begynt å synge i et kor for - som foreldrene tenker - å forberede dem på större skritt senere og "vaksinere dem mot farligere smitte fra verden utenfor").:
"Koret kunne skilte med flere begavede amatörer, kultiverte akademikere som levde for denne sjansen til to ganger i uken å dukke ned i tapte akkorder. Noen få kraftige stemmer - til og med et par profesjonelle, som var der for å gjöre sin borgerplikt - bidro også til å bringe penger i kassen. I to uker sang vi intetsigende salmer etter nord-protestantisk tradisjon. Men allerede i så ung alder hadde Jonah og jeg bare forakt til overs for de kjedelige, forutsigbare modulasjonene. Vel hjemme i Hamilton Heights utsatte vi tekstene for de verste forvrengninger - "Min Klumpete frelser - ja, min klumpe-Jesus." Men på söndagene var vi klippefaste, og sang selv de mest banale melodier som om frelsen avhang av det.
En av de ekte altene i gruppen, en profesjonell sanger som het Lois Helmer, hadde sine baktanker når det gjaldt broren min fra förste öyeblikk stemmen hans skar gjennom det stövete korloftet. Hun behandlet ham som det barnet hun hadde ofret for å vie seg til sin beskjedne konsertkarriere. I Jonahs klokkeklare röst hörte hun en mulighet til å få tak i det trofeet karrieren hittil hadde nektet henne.
Miss Helmer hadde et sett piper som var mer gjennomtrengende enn kirkeorgelets. Men hun måtte ha värt i en alder - 101, ifölge Jonahs nöyaktige utregninger - da pipene snart ville begynne å ruste. För tonene hennes lekket ut og tausheten tok over, hadde hun planer om å gjöre et yndlingsstykke som i hennes örer aldri hadde fått en anstendig fremföring her i verden. I Jonahs treffsikre sopran hadde hun endelig funnet det riktige instrumentet for sin fremföring.
Jeg kunne ikke vite det den gangen, men Miss Helmer var godt og vel to tiår forut for sin tid. Lenge för inspillingseksplosjonen avfödte tidligmusikken, begynte hun og noen få andre slanke stemmer i et hav av vid vibrato å insistere på at når det gjaldt musikk fra för 1750, måtte presisjon settes foran varm löd. På den tiden var det på moten å satse på det store i alle ting. Bethlehem i Pennsylvania, for eksempel, arrangerte fortsatt sine årlige oppförelser av Bachs pasjoner på störrelse med luftskip og med flere tusen opptredende i sving: oppbyggelig musikk i atomalderen, der messen - eller massen - frigjorde en langsom åndelig energi. Miss Helmer fölte derimot at med kompleks polyfoni kunne det tenkes at Gud kanskje faktisk ville like å höre tonehöydene, Jo slankere linjen var, jo höyere ble löftet. For energien var også proporsjonal med kvadratet av lysets hastighet.
Hele sitt liv hadde hun hatt lyst til å ta den strålende duetten fra kantate 78 ut på prövetur, som bevis på at det lille var vakkert og det lyse var alt. Hun hadde imidlertid aldri funnet noen kvinnelig sopran med en vibrato på mindre enn en kvarttone. Men så fikk hun höre denne eteriske gutten, kanskje den förste siden Bachs Tomasschule i Leipzig som var i stand til å yte euforien rettferdighet. Hun henvendte seg til Mr. Peirson, kordirigenten, en blodfattig tilhenger av andanten, som trodde han ville komme til de rolige områdene av den lutherske skjärsilden hvis han bare respekterte all dynamikk og ikke krenket en eneste tilhörer. Mr. Peirson steilet, og kapitulerte först da Lois Helmer truet med å ta med seg talentet sitt og gå over til den episkopale kirken. Mr. Peirson stilte podiet til rådighet, og Lois Helmer skyndte seg å finne frem til en dyktig cellist som mestret den lekne violone-stemmen.
Miss Helmer hadde enda en vill idé: Musikken og ordene burde stemme overens. Schweitzer hadde värt inne på tanken i flere tiår, hadde kjempet for affektläre hos Bach så tidlig som det året da Einstein - fiolinisten som snudde om på min brors liv - avviklet den universelle tiden. Men i praksis var Bachs musikk, uansett tekst, dekket av den samme karamellfargede glöden som hvilte over maleriene til gamle mestere, den gylne skumringen som museumsbesökende tok for å väre åndelighet, men som i virkeligheten bare var skitt og elde."
Å du salige lykke, jeg har mer enn 800 sider igjen :)
Må gjengi et langt stykke som gjorde morgenkaffen og sjokoladen til statister, fylte meg med varm glede og ga det nye året en drömmestart:
(Kanskje jeg först må fortelle at Joey og hans bror Jonah (et sangtalent langt ut over det vanlige) nettopp har begynt å synge i et kor for - som foreldrene tenker - å forberede dem på större skritt senere og "vaksinere dem mot farligere smitte fra verden utenfor").:
"Koret kunne skilte med flere begavede amatörer, kultiverte akademikere som levde for denne sjansen til to ganger i uken å dukke ned i tapte akkorder. Noen få kraftige stemmer - til og med et par profesjonelle, som var der for å gjöre sin borgerplikt - bidro også til å bringe penger i kassen. I to uker sang vi intetsigende salmer etter nord-protestantisk tradisjon. Men allerede i så ung alder hadde Jonah og jeg bare forakt til overs for de kjedelige, forutsigbare modulasjonene. Vel hjemme i Hamilton Heights utsatte vi tekstene for de verste forvrengninger - "Min Klumpete frelser - ja, min klumpe-Jesus." Men på söndagene var vi klippefaste, og sang selv de mest banale melodier som om frelsen avhang av det.
En av de ekte altene i gruppen, en profesjonell sanger som het Lois Helmer, hadde sine baktanker når det gjaldt broren min fra förste öyeblikk stemmen hans skar gjennom det stövete korloftet. Hun behandlet ham som det barnet hun hadde ofret for å vie seg til sin beskjedne konsertkarriere. I Jonahs klokkeklare röst hörte hun en mulighet til å få tak i det trofeet karrieren hittil hadde nektet henne.
Miss Helmer hadde et sett piper som var mer gjennomtrengende enn kirkeorgelets. Men hun måtte ha värt i en alder - 101, ifölge Jonahs nöyaktige utregninger - da pipene snart ville begynne å ruste. För tonene hennes lekket ut og tausheten tok over, hadde hun planer om å gjöre et yndlingsstykke som i hennes örer aldri hadde fått en anstendig fremföring her i verden. I Jonahs treffsikre sopran hadde hun endelig funnet det riktige instrumentet for sin fremföring.
Jeg kunne ikke vite det den gangen, men Miss Helmer var godt og vel to tiår forut for sin tid. Lenge för inspillingseksplosjonen avfödte tidligmusikken, begynte hun og noen få andre slanke stemmer i et hav av vid vibrato å insistere på at når det gjaldt musikk fra för 1750, måtte presisjon settes foran varm löd. På den tiden var det på moten å satse på det store i alle ting. Bethlehem i Pennsylvania, for eksempel, arrangerte fortsatt sine årlige oppförelser av Bachs pasjoner på störrelse med luftskip og med flere tusen opptredende i sving: oppbyggelig musikk i atomalderen, der messen - eller massen - frigjorde en langsom åndelig energi. Miss Helmer fölte derimot at med kompleks polyfoni kunne det tenkes at Gud kanskje faktisk ville like å höre tonehöydene, Jo slankere linjen var, jo höyere ble löftet. For energien var også proporsjonal med kvadratet av lysets hastighet.
Hele sitt liv hadde hun hatt lyst til å ta den strålende duetten fra kantate 78 ut på prövetur, som bevis på at det lille var vakkert og det lyse var alt. Hun hadde imidlertid aldri funnet noen kvinnelig sopran med en vibrato på mindre enn en kvarttone. Men så fikk hun höre denne eteriske gutten, kanskje den förste siden Bachs Tomasschule i Leipzig som var i stand til å yte euforien rettferdighet. Hun henvendte seg til Mr. Peirson, kordirigenten, en blodfattig tilhenger av andanten, som trodde han ville komme til de rolige områdene av den lutherske skjärsilden hvis han bare respekterte all dynamikk og ikke krenket en eneste tilhörer. Mr. Peirson steilet, og kapitulerte först da Lois Helmer truet med å ta med seg talentet sitt og gå over til den episkopale kirken. Mr. Peirson stilte podiet til rådighet, og Lois Helmer skyndte seg å finne frem til en dyktig cellist som mestret den lekne violone-stemmen.
Miss Helmer hadde enda en vill idé: Musikken og ordene burde stemme overens. Schweitzer hadde värt inne på tanken i flere tiår, hadde kjempet for affektläre hos Bach så tidlig som det året da Einstein - fiolinisten som snudde om på min brors liv - avviklet den universelle tiden. Men i praksis var Bachs musikk, uansett tekst, dekket av den samme karamellfargede glöden som hvilte over maleriene til gamle mestere, den gylne skumringen som museumsbesökende tok for å väre åndelighet, men som i virkeligheten bare var skitt og elde."
Å du salige lykke, jeg har mer enn 800 sider igjen :)
Sunday, November 18, 2007
Novembersöndag.
November er ikke den måneden som spirer mest av liv. Omsluttet av mörke, sur kulde og forkjölelse har jeg forsökt å gjöre mitt for å holde sjelen lys. En lang söndagsmorgen med kaffe, magasiner og pianoklimpring gjorde godt. Da jeg etterpå stod i rulletrappene på NK omgitt av folk med handleposer kjente jeg at jeg egentlig ikke orket det. Gikk en tur innom dansemuseet. Ble litt lettere til sinns. Men fortsatt ikke nok til at jeg klarte å se noe särlig vakkert rundt meg. En tur gjennom Gamla Stan. Fint. Tunnelbanan til Odenplan. Stadsbibliotekt. Der fant jeg skjönnheten. Selv om jeg ikke lenger er en stor boklåner selv, nyter jeg å se mennesker omgitt av böker. Mennesker konsentrert om böker og skrifter er også fordypet i sitt eget. Stadsbiblioteket i Stockholm har en fantastisk atmosfäre. Nå vet jeg hvor jeg skal gå neste gang jeg trenger et glimt av noe vakkert.
Så var det kaffe på Bonniers Konsthall. Stille og deilig. God kyllingsalat og fantastisk fruktsalat. Riddarbageriet er så bra. I sommer ble jeg stort imponert av Karin Mamma Anderssons utstilling på moderna museet. Hennes utsagn, "kunst er konsentrasjon av liv" har etset seg fast som en sannhet for meg. I et av magasinene jeg leste til maten var det det intervju med henne. Hun er fortsatt klok.
Så sant.
Nå spiller Alexandre Tharaud små stykker av Couperin for meg. Bedre blir det ikke.
Så var det kaffe på Bonniers Konsthall. Stille og deilig. God kyllingsalat og fantastisk fruktsalat. Riddarbageriet er så bra. I sommer ble jeg stort imponert av Karin Mamma Anderssons utstilling på moderna museet. Hennes utsagn, "kunst er konsentrasjon av liv" har etset seg fast som en sannhet for meg. I et av magasinene jeg leste til maten var det det intervju med henne. Hun er fortsatt klok.
Så sant.
Nå spiller Alexandre Tharaud små stykker av Couperin for meg. Bedre blir det ikke.
Wednesday, September 26, 2007
LIVET
På fredag vraket jeg en bil og fikk se innsiden av en ambulanse og et akuttmottak. Fikk slippe ut noen timer senere. Mørbanket men like hel. Englevakt.
I dag har jeg løpt og danset langs Kungsholmens vann. Frydet meg over liv i alle lemmer.
Livet kan snu på et øyeblikk.
I dag har jeg løpt og danset langs Kungsholmens vann. Frydet meg over liv i alle lemmer.
Livet kan snu på et øyeblikk.
Friday, August 24, 2007
Wednesday, August 22, 2007
Essays in Love
"Essays in Love" av Alain de Botton har fulgt meg hele sommeren.
Først irrterte jeg meg litt over en roman om kjærlighet så til de grader skrevet med hodet. Blir det troverdig uten hjertet? Blir det ikke bare kaldt, akademisk og analytisk? Det er fare for det, men de Botton skriver så godt. Og han skriver korte kapittel inndelt i enda mindre avsnitt. Mange av dem har fått meg smilende og nesten gråtende av glede i sin velformulerte klarhet. Spesielt når jeg har vært enig. Mot slutten har han blitt varmere også. Dette lille avsnitt leste jeg på tunnelbanan i morges og kunne ikke annet enn å smile ømt:
"1. There is an Arabic saying that the soul travels at the pace of a camel. While most of us are led by the strict demands of timetables and diaries, our soul, the seat of the heart, trails nostalgically behind, burdened by the weight of memory. If every love affair adds a certain weight to the camel's load, then we can expect the camel to slow according to the significance of love's burden. By the time it was finally able to shrug off the crushing weight of her memory, Chloe had nearly killed my camel."
Først irrterte jeg meg litt over en roman om kjærlighet så til de grader skrevet med hodet. Blir det troverdig uten hjertet? Blir det ikke bare kaldt, akademisk og analytisk? Det er fare for det, men de Botton skriver så godt. Og han skriver korte kapittel inndelt i enda mindre avsnitt. Mange av dem har fått meg smilende og nesten gråtende av glede i sin velformulerte klarhet. Spesielt når jeg har vært enig. Mot slutten har han blitt varmere også. Dette lille avsnitt leste jeg på tunnelbanan i morges og kunne ikke annet enn å smile ømt:
"1. There is an Arabic saying that the soul travels at the pace of a camel. While most of us are led by the strict demands of timetables and diaries, our soul, the seat of the heart, trails nostalgically behind, burdened by the weight of memory. If every love affair adds a certain weight to the camel's load, then we can expect the camel to slow according to the significance of love's burden. By the time it was finally able to shrug off the crushing weight of her memory, Chloe had nearly killed my camel."
Monday, August 20, 2007
Et ekte eventyrslott
I tre sommere har jeg bestemt meg for å gå på opera på Läckö slott. De samme tre sommere har operaen spilt seg ferdig før jeg har fått ut finger'n. Men i år rakk jeg i alle fall sommerens utstilling. Og for en opplevelse jeg fikk.
Bestemte meg, pakket i all hast sammen sakene og staket ut alternativ kurs mot Stockholm. Fra Lidköping svinget veien seg stadig smalere og vakrere mot Väneren. Så lå det der, slottet. Som et eventyr. Tror det må være et av de aller vakreste slott jeg har besøkt. Med smale ganger, skjeve trapper og ornamenter som tok pusten fra meg.
I kjent stil rakk jeg ikke siste visning av "paradvåningarna", så i stedet gikk jeg rundt på egen hånd. Det er så vidunderlig stille, sånn på ettersesongen, siste time før de stenger. Opplevelsen får større plass.
Årets utstilling var kunstverk av Ernst Billgren. Maleriene hang ufattelig vakkert der inne på slottet. Og kommodene hans hadde fantastiske rom rundt seg.
Før jeg gikk fikk jeg en liten privat visning av en vakt/guide som hadde god tid. En blid, vennlig sjel, med kunnskaper han ydmykt framførte. Han hadde - som slottet - denne litt tilbakeholdne, ekte skjønnheten. Så fint det er å møte mennesker man liker.
Neste helg er siste mulighet for sesongen. Tror faktisk jeg må tilbake. Vil gjerne se de "paradevåningarna". Og Ernst Billgren tåler absolutt gjensynets glede.
Läckö har mine varmeste anbefalinger og neste år blir det opera!
Bestemte meg, pakket i all hast sammen sakene og staket ut alternativ kurs mot Stockholm. Fra Lidköping svinget veien seg stadig smalere og vakrere mot Väneren. Så lå det der, slottet. Som et eventyr. Tror det må være et av de aller vakreste slott jeg har besøkt. Med smale ganger, skjeve trapper og ornamenter som tok pusten fra meg.
I kjent stil rakk jeg ikke siste visning av "paradvåningarna", så i stedet gikk jeg rundt på egen hånd. Det er så vidunderlig stille, sånn på ettersesongen, siste time før de stenger. Opplevelsen får større plass.
Årets utstilling var kunstverk av Ernst Billgren. Maleriene hang ufattelig vakkert der inne på slottet. Og kommodene hans hadde fantastiske rom rundt seg.
Før jeg gikk fikk jeg en liten privat visning av en vakt/guide som hadde god tid. En blid, vennlig sjel, med kunnskaper han ydmykt framførte. Han hadde - som slottet - denne litt tilbakeholdne, ekte skjønnheten. Så fint det er å møte mennesker man liker.
Neste helg er siste mulighet for sesongen. Tror faktisk jeg må tilbake. Vil gjerne se de "paradevåningarna". Og Ernst Billgren tåler absolutt gjensynets glede.
Läckö har mine varmeste anbefalinger og neste år blir det opera!
Subscribe to:
Posts (Atom)