En dårlig DJ boltrer seg med fantastisk musikk.

Den siste uken har jeg vært som en unge i godtebutikken. Som en fyllik på julebordet. En musikkelsker på spotify. For det er der jeg har vært. Spotify. Spilt 5sekunder her, 10 der, rasket sammen spillelister, ikke fått nok, der er den jo, den som jeg så lenge har villet høre, den som jeg hadde glemt - også den som jeg husker så godt, og...
Jeg har latt meg begeistre. For det er en bra tjeneste. Nå har jeg endelig begynt å høre på hele låter. I dag Maria Wiegenlied, en av de aller vakreste godnattsanger. Anne Sofie von Otter synger den til perfeksjon: http://open.spotify.com/track/4ETF6vNw6Aruf1MiftQjkb
Og så fant jeg denne. En guttesopran synger, ikke like perfekt, han heiser litt og synger nesten helt rent. Men likevel. Så fint. Han har en nydelig klang og jeg tror på ham når han synger. Føler "der warme Sommerwind". Og hør hvordan han setter "Schlaf...". Jeg klynker og piper og fatter det ikke, men så vakkert kan livet være. Hør: http://open.spotify.com/track/6aJQlRXkk5MBdKnpRU2CRy

Hvor kommer skjønnheten fra?

Er det bare luft, stemmebånd som strammes, bølger gjennom luften, svingninger som vekker hørselsnerven og signaloverføringer i hjernen?
Det gjør ufattelig godt.

En emosjonell togtur.

call me by your name

Jeg kjøpte den i San Francisco. Den var godt synlig i bokhandelen og hadde et vakkert omslag med god omtale.



Jeg har en evne til å mene at boken jeg leser i øyeblikket er årets beste, men nå tror jeg det er sant. Selv om den ble utgitt i fjor.
Nicole Krauss (som har skrevet nydelige "kjærlighetens historie") er sitert på baksiden: "If you are prepared to take a hard punch in your gut, and like brave, acute, elated, naked, brutal, tender, humane, and beautiful prose, then you've come to the right place." Det lovte jo godt.
I begynnelsen forstod jeg ikke helt hva hun mente. Visst var den fin, men... noen litt rare bilder syntes jeg forfatteren brukte. Men som all god vare - den ble bare bedre og bedre. Leste den ferdig på toget i dag, i fire timer, det var kanskje ikke det beste stedet å ta det harde slaget i magen som faktisk kom. Og varte. Til slutt satt jeg som en knute mot vinduet og beskyttet ansiktet mot medpassasjerenes blikk.
Den sterkeste togturen jeg har hatt på lenge.

"Call Me by Your Name" er skrevet av André Aciman.
Den er helt fantastisk bra.
For all del,
les den!

Forelska i lærer'n?

Nei jeg er ikke det.
Men kanskje litt betatt, litt mer for hver gang.
Kjenner jeg blir glad av ham.

Etterpå var jeg i godt humør da jeg gikk mot Musikkhøyskolen for å høre en liten konsert. Sånn senhøstes er det deilig å kjenne at gleden og kreftene fortsatt kan spire.

Det var "pianister från den klassiska masterutbildningen" som skulle spille. 4 stk viste det seg. Flinke! Sterkest inntrykk gjorde et nydelig vesen ved navn Natalie Gourman. Hun spilte en romanse av Tsjaikovskij utrolig vakkert og en sonate av Prokofiev helt fantastisk. Alt med ekte følsomhet. Jeg kunne ha giftet meg på flekken.

Noen sjanser får man ta.

I dag har jeg kjøpt kunst. På nettet - usett. Av en kunstner jeg ikke har hørt om. Farlige saker. Men jeg klarte ikke å dy meg. For bildet jeg så på skjermen sa mye til meg. Med dempet stemme. Det trigget meg. Og fantasien.

Hva er relasjonen mellom de tre? Hva betyr omgivelsene for oss? Hva skjedde egentlig, hvem er såret, hvem er synderen - og kan man fordele skyld? Har de ikke det vondt alle sammmen? Er det på grunn av hverandre? Måtte det gå galt?

For meg er essensen; Det finnes ikke et enkelt svar.

Løp fra jobb og hentet det med en gang. Spent. Her er det:

Et mirakel

I siste liten ombestemte jeg meg og gikk på uroppførelsen av Jan Sandströms Rekviem.
Det er virkelig en luksus å bo i Stockholm. Luksusproblemet er at det er vanskelig å velge. Nå i allehelgonahelgen oppføres rekvier i kirker over alt. Jeg hadde bestemt meg for Brahms ruvende Requiem. Men så surfet jeg litt på nettet og fant ut at solistene i Sandstrøms uroppførelse hadde nesegrus god omtale bak seg. Litt spennende med uroppførelse også, så jeg gikk dit.

Kom til den nydelige Hedvig Eleonora kirken i høstmørket. Den lyser så vakkert med gyllent skjær og rund kuppel. Inni var den et vidunder av myk atmosfære. Helt fullsatt var den også. Så sang de. åh. Først et par vakre, litt kjønnsløse stykker av Reger, Hindemith og Messiaen. Men så var det Sandströms Rekviem. Hvilket mirakel! Så inderlig vakkert. Og solistene! Jeg hørte på smerten, på bønnen, kjente hvordan musikken trengte seg fram og hvor mye av meg selv jeg tenker vekk og jobber bort i mine hverdagskrav. Magiske konserter som denne gir meg glimt av det menneskelige fellesskap. Nå blir jeg jo helt lyrisk, men det er musikken som for meg representerer sterkest det åndelige. Alle bibeltolkninger og moralprekner gjør meg bare lei, men musikken, den får meg til å undre.

I morgen er det Mozarts requiem som står for tur. Det vakreste av dem alle.

Et uønsket byggverk.

I dypet av øynene ser jeg det.
Det du ikke vil vise meg.
Hengivenheten.
Myk og vakker.
Glad og nær.

Jeg bygger murer
Vet at jeg må ha et forsvar.
Uten fiende.
Et forsvar mot meg selv.
For at det ikke skal bety noe.

Kunne vi ikke bare dele stillheten,
det lille stryket over kinnet og nærheten?
Hviske ømt i et øre,
glede oss over livet,
sette strek over konvensjonene?

Nei, fortsett å bygge,
til slutt blir muren sterk og fast.
Står imot naturens krefter.
Bygger jeg riktig
blir den lav nok til at jeg kan titte over den.

Næmen...helledussen da...

Se hele!
(Oppsøk psykolog om du forblir uberørt).
Why is it so hard to love one another?

Musikkens hukommelse.

En avvisning kan være vanskelig å ta, enda vanskeligere å gi.
En kveld for flere år siden satt jeg hjemme i Oslo med levende lys, det var mørkt ute, kanskje jeg leste litt. Hørte på Gabriel Faurés myke Requiem. En telefon, vi måtte snakke, på vei til deg nå. Jeg ante hva som komme skulle.
Libera me, Domine.

Jeg tror det er den fineste avvisningen jeg har fått i mitt liv. Naken og modig. Nær.
In paradisum deducant te angeli.

Med fasit i hånd vet jeg at det bare var overtyren. At flere akter fulgte, de fleste gode.

Men musikken åpner snarveier i hukommelsen og finner fram dit tanken ikke når. Følelsene fra den kvelden kommer tilbake til meg når jeg hører Faurés Requiem. En smertelig blanding jeg ikke lenger kan tyde. Orker nesten ikke forholde meg til den. Undrer om musikken noen gang vil gjenfinne sin uskyld. Det er vel opp til meg. Får forsøke ta meg gjennom den.