Hvor kommer skjønnheten fra?

Er det bare luft, stemmebånd som strammes, bølger gjennom luften, svingninger som vekker hørselsnerven og signaloverføringer i hjernen?
Det gjør ufattelig godt.

En emosjonell togtur.

call me by your name

Jeg kjøpte den i San Francisco. Den var godt synlig i bokhandelen og hadde et vakkert omslag med god omtale.



Jeg har en evne til å mene at boken jeg leser i øyeblikket er årets beste, men nå tror jeg det er sant. Selv om den ble utgitt i fjor.
Nicole Krauss (som har skrevet nydelige "kjærlighetens historie") er sitert på baksiden: "If you are prepared to take a hard punch in your gut, and like brave, acute, elated, naked, brutal, tender, humane, and beautiful prose, then you've come to the right place." Det lovte jo godt.
I begynnelsen forstod jeg ikke helt hva hun mente. Visst var den fin, men... noen litt rare bilder syntes jeg forfatteren brukte. Men som all god vare - den ble bare bedre og bedre. Leste den ferdig på toget i dag, i fire timer, det var kanskje ikke det beste stedet å ta det harde slaget i magen som faktisk kom. Og varte. Til slutt satt jeg som en knute mot vinduet og beskyttet ansiktet mot medpassasjerenes blikk.
Den sterkeste togturen jeg har hatt på lenge.

"Call Me by Your Name" er skrevet av André Aciman.
Den er helt fantastisk bra.
For all del,
les den!

Forelska i lærer'n?

Nei jeg er ikke det.
Men kanskje litt betatt, litt mer for hver gang.
Kjenner jeg blir glad av ham.

Etterpå var jeg i godt humør da jeg gikk mot Musikkhøyskolen for å høre en liten konsert. Sånn senhøstes er det deilig å kjenne at gleden og kreftene fortsatt kan spire.

Det var "pianister från den klassiska masterutbildningen" som skulle spille. 4 stk viste det seg. Flinke! Sterkest inntrykk gjorde et nydelig vesen ved navn Natalie Gourman. Hun spilte en romanse av Tsjaikovskij utrolig vakkert og en sonate av Prokofiev helt fantastisk. Alt med ekte følsomhet. Jeg kunne ha giftet meg på flekken.

Noen sjanser får man ta.

I dag har jeg kjøpt kunst. På nettet - usett. Av en kunstner jeg ikke har hørt om. Farlige saker. Men jeg klarte ikke å dy meg. For bildet jeg så på skjermen sa mye til meg. Med dempet stemme. Det trigget meg. Og fantasien.

Hva er relasjonen mellom de tre? Hva betyr omgivelsene for oss? Hva skjedde egentlig, hvem er såret, hvem er synderen - og kan man fordele skyld? Har de ikke det vondt alle sammmen? Er det på grunn av hverandre? Måtte det gå galt?

For meg er essensen; Det finnes ikke et enkelt svar.

Løp fra jobb og hentet det med en gang. Spent. Her er det:

Et mirakel

I siste liten ombestemte jeg meg og gikk på uroppførelsen av Jan Sandströms Rekviem.
Det er virkelig en luksus å bo i Stockholm. Luksusproblemet er at det er vanskelig å velge. Nå i allehelgonahelgen oppføres rekvier i kirker over alt. Jeg hadde bestemt meg for Brahms ruvende Requiem. Men så surfet jeg litt på nettet og fant ut at solistene i Sandstrøms uroppførelse hadde nesegrus god omtale bak seg. Litt spennende med uroppførelse også, så jeg gikk dit.

Kom til den nydelige Hedvig Eleonora kirken i høstmørket. Den lyser så vakkert med gyllent skjær og rund kuppel. Inni var den et vidunder av myk atmosfære. Helt fullsatt var den også. Så sang de. åh. Først et par vakre, litt kjønnsløse stykker av Reger, Hindemith og Messiaen. Men så var det Sandströms Rekviem. Hvilket mirakel! Så inderlig vakkert. Og solistene! Jeg hørte på smerten, på bønnen, kjente hvordan musikken trengte seg fram og hvor mye av meg selv jeg tenker vekk og jobber bort i mine hverdagskrav. Magiske konserter som denne gir meg glimt av det menneskelige fellesskap. Nå blir jeg jo helt lyrisk, men det er musikken som for meg representerer sterkest det åndelige. Alle bibeltolkninger og moralprekner gjør meg bare lei, men musikken, den får meg til å undre.

I morgen er det Mozarts requiem som står for tur. Det vakreste av dem alle.