The endless in between...

...det er der man ikke vil väre.
Time heals everything og Imogen Heap synger så vakkert om det:

Mors hjemmelagde

La det være sagt med en gang. Jeg har verdens beste mamma. Det rare er at jeg vet om flere som har det samme.

For hva er det jeg savner - her jeg sitter i min etta, som en belsenfange, med magre krefter etter en mageinfluensa? En mamma som kommer med nybakte boller og oppmuntrende smil. Jeg vet jeg egentlig er stor nok til å klare meg selv. Men likevel. En gang et barn alltid et barn.

Kanskje jeg skulle bo nærmere familien. Selv om jeg elsker Stockholm. Min store lillebror med sine fine små barn, pappa, familegrenene som vokser lengre fra stammen men betyr mye. Gamle venner. Og mamma. Hun som alltid stiller opp, som aldri mister sin betingelsesløse kjærlighet, men som kanskje ikke varer evig likevel. Grøss og gru.

Sommerkonsert i konserthuset

Det er ikke hver dag jeg nynner på symfonier. I dag gjør jeg det. For i går hørte jeg Brahms 4. symfoni i Stockholms konserthus. Spillet var utmerket mykt og bølgende vakkert. Uten å miste verken kraft, spenst eller temperament. En ung dirigent (Joshua Weilerstein) stod med taktstokken. Jeg satt i salen og lot meg imponere. Henført ble jeg revet med.

Mozarts pianokonsert nr. 23 stod også på programmet. Så vakker at man bare kan fryde seg. Litt utakt mellom orkester og solist, men bare helt bagatellmessig. Christian Ihle Hadland spilte lekende lett og ytterst følsomt. Hvorfor gisper man vantro etter luft når noe er så inderlig godt?
Som ekstranummer ga Hadland Debussys "Claire de lune". Igjen viste han fram sin følsomhet.
Stjerneskuddet Hadland er av utseende omfangsrik og kanskje ikke den modellspeiderne først vil stoppe på gaten. Ikke jeg heller. Enda jeg vet at skjønnheten kommer innenfra. Det er rart med det. Det ytre gir det indre en sjans og det indre gir det ytre sin glans. Der inne hadde Hadland mer enn rikelig. Jeg kunne giftet meg med ham på flekken.

Landet.

Venner.

Det finns mange bekjentskaper i ens liv. Noen bekjentskaper omgås man mer med enn andre. Noen blir venner. Noen blir gode venner. Og så finns de som man deler noe magisk med. De man var venner med allerede før man traff. De man bare kan kaste ett blikk på og vite at det, det er et menneske jeg liker. En som meg. De er ikke så mange.
Jeg har bare noen få sånne, men en er helt ny. Han tipset meg om nettstedet ted.com og et kort, morsomt klipp med Bobby McFerrin, som forteller mye mer enn det som vanligvis er mulig på få minutter. Vakkert.
Etterpå surfet jeg inn på klippet nedenfor. Satt på kontoret og gråt av begeistring. Og glede. Og sorg. Kanskje det er bra at alle andre har ferie.



Min nye venn får øynene mine til å skinne. Jeg håper hans skinner på grunn av meg.

Kunst og glede

Når jeg ser kunst som jeg selv kaller fantastisk blir jeg oppløftet. Ser jeg mye blir jeg sliten. Tror det er konsentrasjonen, intensiteten og den følelsesmessige påvirkningen kombinert med den langsomme bevegelsen, den ytre ro, som gjør det. Men selvfølgelig. Jeg glemmer å spise, kan ikke slutte og tar ingen pause. Det hjelper ikke det heller. To dager Wien er knock out.
Men i dag klarte jeg å spise i lunsjtid. På vakre Cafe Central. Slukte maten, men nå er det kaffe. Deilig kake. Og bok. Gleden vender tilbake. Og kreftene. Klar for to nye dager.

Tenk om...

Jeg liker både gutter og jenter. For meg er det en selvfølge. Og som regel ganske uproblematisk. Gode venner aksepterer sånt.
Men av og til møter jeg mennesker som er redd for det. Menn som tror at etthvert kjærtegn betyr at jeg vil inn bakdøra. Menn som ser spøkelser på høylys dag.
Kanskje er de mest redd sine egne følelser.
Jeg burde hatt medfølelse.
Men likevel.
Noen ganger blir jeg oppgitt og lei meg. Jeg vil bare være meg selv.
Sint blir jeg. På meg som kaster bort tiden på mennesker som ikke kan ta imot.
Og trist.
Fordi det peker på at vi som samfunn har et stykke igjen å gå.

Det er bra det finns latter. Humor som ufarliggjør. Denne sketsjen gjør meg glad:

Sjel og hjerte.

Har fått ny telefon og ryddet blant mine iphone notater. Fant noen strofer jeg skrev på en buss en gang, noen ord som skulle bli et dikt. Her er de:


Et hjerte som brøler
er en sjel som nøler

Et hjerte som sprenges
er en sjel som henges

En sjel som blør
er et hjerte som dør

Når alle tilnærmelser blir overgrep...

...er vi på ville veier.

Denne kommentaren er så klartenkt at jeg skulle ønske jeg hadde skrevet den selv:
Rapport fra et liksomhelvete

Stehen Fry treffer spikeren på hodet.

Mye snakk om den katolske kirke for tiden. Samtidig leser jeg en roman hvor kirkens undertrykkede, feilrettede seksualitet ulmer blant ellers velmenende individer. Så langt ingen uttalte handlinger, men ubehaget ligger der som et trist bakteppe.

Jeg er overbevist om at tro kan være en velsignelse for mange. Men den må kobles med både kjærlighet og et snev av fornuft. Medmenneskelighet er helt nødvendig.

Så når den katolske kirkes offisielle holding til kondomer er at de ikke skal brukes og når paven bruker nyttårstalen til å fastslå at homoseksualitet er en av de største trusler mot menneskeheten har jeg ingen ord. Stephen Fry har derimot ordet i sin makt. Og jeg kan ikke annet en glede meg når han med sitt skarpe vidd og formuleringsevne tråkker den katolske kirke på tærne. Det hadde vært bra om flere tenkte som ham.



. -

Pollini og jeg!

Har bestemt meg for forsöke å reise mer. Gå på konserter. Glede meg over musikken og livet.
Den 3. juni sitter Pollini og jeg i Musikverein i Wien. Han spiller. Jeg lytter.



Se her for mer: Kort Pollini og lang Lang?

Å glede seg er halve reisen.