Et mirakel

I siste liten ombestemte jeg meg og gikk på uroppførelsen av Jan Sandströms Rekviem.
Det er virkelig en luksus å bo i Stockholm. Luksusproblemet er at det er vanskelig å velge. Nå i allehelgonahelgen oppføres rekvier i kirker over alt. Jeg hadde bestemt meg for Brahms ruvende Requiem. Men så surfet jeg litt på nettet og fant ut at solistene i Sandstrøms uroppførelse hadde nesegrus god omtale bak seg. Litt spennende med uroppførelse også, så jeg gikk dit.

Kom til den nydelige Hedvig Eleonora kirken i høstmørket. Den lyser så vakkert med gyllent skjær og rund kuppel. Inni var den et vidunder av myk atmosfære. Helt fullsatt var den også. Så sang de. åh. Først et par vakre, litt kjønnsløse stykker av Reger, Hindemith og Messiaen. Men så var det Sandströms Rekviem. Hvilket mirakel! Så inderlig vakkert. Og solistene! Jeg hørte på smerten, på bønnen, kjente hvordan musikken trengte seg fram og hvor mye av meg selv jeg tenker vekk og jobber bort i mine hverdagskrav. Magiske konserter som denne gir meg glimt av det menneskelige fellesskap. Nå blir jeg jo helt lyrisk, men det er musikken som for meg representerer sterkest det åndelige. Alle bibeltolkninger og moralprekner gjør meg bare lei, men musikken, den får meg til å undre.

I morgen er det Mozarts requiem som står for tur. Det vakreste av dem alle.