Propaganda for kjærligheten

Etter et par kvelder med en særdeles pratsom kollega kilte det helt ned i tærne når jeg satt alene i matsalen med aviser og bok. Deilig å lese. Vidunderlig mat på dette hotellet. Oppvarting av en servitør som hverken var ung eller billedskjønn, men tankevekkende vakker. Nær, ærlig, ekte, kanskje brent, men likevel tillitsfull. Sånt gir meg tiltro til menneskeheten når avisene ikke gjør det. Leser om utdannelsesministeren i Polen som vil forby "homoseksuell propaganda". Han vil avskjedige lærere som tillater propaganda for homoseksualitet i undervisningen. Han har nylig avdvart mot at homoseksuell propaganda spres til stadig yngre barn. Og som eksempel nevnes en "sikrere-sex brosjyre" med bilde av to menn som kysser. Fysj og fy! Og risikoen? Jo, at vi presenteres for et vrengebilde. Sannheten er jo denne; "Homoseksuelle aktivister forsøker å overbevise oss om at homoseksualitet er noe helt normalt. Men vitenskapen har bevist det motsatte. Vi vet at den homoseksuelle livsstilen ødelegger helsen, vi observerer patologisk adferd, stoffmissbruk, selvmord og vold blant disse mennesker" (uttalt på polsk radio av en av ministerens partikolleger). Jeg er nødt til å sette dette både i anførsel og kursiv så ingen forveksler det med min egen mening. Det er så lavt at jeg nesten ikke kan fatte det. En høytstående tillitsperson. Og Polen er bare et stenkast unna.
Du polske minister, hvorfor er du så redd det fineste mellom mennesker. Vet du ikke at kjærlighet er like mykt og vakkert, brutalt og voldsomt uansett hvem som er innblandet?
Stakkars forblindede sjel. Kan du ikke la folk propagandere for kjærligheten, kan du ikke selv prøve å se det vakre i et kyss. Og om ikke teori er din sterke side, kan du vel ty til praksis?

Myke veier

Årets første sykkeltur, vi skriver 11. mars. Forrige sesongs siste var nyttårsaften. Da som nå var det snøfritt og mildt. Grusveiene er så myke nå etter at tælen har sluppet. Deilige å sykle på. Godt med vind i ansiktet. Et par rådyr langs veien hjalp også på humøret. Som Pappa spøkefullt sa her forleden - "ja, ja, så har jeg noe igjen for å la bilen gå på tomgang om sommeren". Vi ler, men kanskje vi heller bør grine. Men det hjelper vel ikke. Vannstanden blir jo bare enda høyere da. Dessuten er bekymringen sterkere en fortvilelsen. Enn så lenge.

Enkeltrom

Jobber for øyeblikket på et lite sted langt hjemmefra. Har bodd på enkeltrom hele uken. Vel tilbake synes jeg huset mitt mest er et slott. Flere etasjer og stuer og soverom... Og musikk. Et hotellrom har TV. Stusselig. Her hjemme har jeg beveget meg fra rom til rom. Zeromancer har spilt og jeg har danset. Zeromancer er ujevnt sterke. Min lillebror har laget en liten best of til meg og jeg nyter den. Min lillebror, verdens beste. Håper han vet det. Det er så deilig å fylle kroppen med musikk og bevege seg i takt med den. Ikke tenke på hva man gjør eller hvordan man ser ut. Bare kjenne. Bare brøle. Bare slippe. Stunder av tilstedeværelse og liv. Det verste med enkeltrom er ikke at de er fremmede, heller ikke at de er ensomme. Det verste med enkeltrom er at det ikke går an å bevege seg der.