Den siste uken har jeg vært som en unge i godtebutikken. Som en fyllik på julebordet. En musikkelsker på spotify. For det er der jeg har vært. Spotify. Spilt 5sekunder her, 10 der, rasket sammen spillelister, ikke fått nok, der er den jo, den som jeg så lenge har villet høre, den som jeg hadde glemt - også den som jeg husker så godt, og...
Jeg har latt meg begeistre. For det er en bra tjeneste. Nå har jeg endelig begynt å høre på hele låter. I dag Maria Wiegenlied, en av de aller vakreste godnattsanger. Anne Sofie von Otter synger den til perfeksjon: http://open.spotify.com/track/4ETF6vNw6Aruf1MiftQjkb
Og så fant jeg denne. En guttesopran synger, ikke like perfekt, han heiser litt og synger nesten helt rent. Men likevel. Så fint. Han har en nydelig klang og jeg tror på ham når han synger. Føler "der warme Sommerwind". Og hør hvordan han setter "Schlaf...". Jeg klynker og piper og fatter det ikke, men så vakkert kan livet være. Hør: http://open.spotify.com/track/6aJQlRXkk5MBdKnpRU2CRy
Monday, December 15, 2008
Monday, November 17, 2008
Hvor kommer skjønnheten fra?
Er det bare luft, stemmebånd som strammes, bølger gjennom luften, svingninger som vekker hørselsnerven og signaloverføringer i hjernen?
Det gjør ufattelig godt.
Det gjør ufattelig godt.
Tuesday, November 11, 2008
En emosjonell togtur.
call me by your name
Jeg kjøpte den i San Francisco. Den var godt synlig i bokhandelen og hadde et vakkert omslag med god omtale.
Jeg har en evne til å mene at boken jeg leser i øyeblikket er årets beste, men nå tror jeg det er sant. Selv om den ble utgitt i fjor.
Nicole Krauss (som har skrevet nydelige "kjærlighetens historie") er sitert på baksiden: "If you are prepared to take a hard punch in your gut, and like brave, acute, elated, naked, brutal, tender, humane, and beautiful prose, then you've come to the right place." Det lovte jo godt.
I begynnelsen forstod jeg ikke helt hva hun mente. Visst var den fin, men... noen litt rare bilder syntes jeg forfatteren brukte. Men som all god vare - den ble bare bedre og bedre. Leste den ferdig på toget i dag, i fire timer, det var kanskje ikke det beste stedet å ta det harde slaget i magen som faktisk kom. Og varte. Til slutt satt jeg som en knute mot vinduet og beskyttet ansiktet mot medpassasjerenes blikk.
Den sterkeste togturen jeg har hatt på lenge.
"Call Me by Your Name" er skrevet av André Aciman.
Den er helt fantastisk bra.
For all del,
les den!
Wednesday, November 05, 2008
Forelska i lærer'n?
Nei jeg er ikke det.
Men kanskje litt betatt, litt mer for hver gang.
Kjenner jeg blir glad av ham.
Etterpå var jeg i godt humør da jeg gikk mot Musikkhøyskolen for å høre en liten konsert. Sånn senhøstes er det deilig å kjenne at gleden og kreftene fortsatt kan spire.
Det var "pianister från den klassiska masterutbildningen" som skulle spille. 4 stk viste det seg. Flinke! Sterkest inntrykk gjorde et nydelig vesen ved navn Natalie Gourman. Hun spilte en romanse av Tsjaikovskij utrolig vakkert og en sonate av Prokofiev helt fantastisk. Alt med ekte følsomhet. Jeg kunne ha giftet meg på flekken.
Men kanskje litt betatt, litt mer for hver gang.
Kjenner jeg blir glad av ham.
Etterpå var jeg i godt humør da jeg gikk mot Musikkhøyskolen for å høre en liten konsert. Sånn senhøstes er det deilig å kjenne at gleden og kreftene fortsatt kan spire.
Det var "pianister från den klassiska masterutbildningen" som skulle spille. 4 stk viste det seg. Flinke! Sterkest inntrykk gjorde et nydelig vesen ved navn Natalie Gourman. Hun spilte en romanse av Tsjaikovskij utrolig vakkert og en sonate av Prokofiev helt fantastisk. Alt med ekte følsomhet. Jeg kunne ha giftet meg på flekken.
Monday, November 03, 2008
Noen sjanser får man ta.
I dag har jeg kjøpt kunst. På nettet - usett. Av en kunstner jeg ikke har hørt om. Farlige saker. Men jeg klarte ikke å dy meg. For bildet jeg så på skjermen sa mye til meg. Med dempet stemme. Det trigget meg. Og fantasien.
Hva er relasjonen mellom de tre? Hva betyr omgivelsene for oss? Hva skjedde egentlig, hvem er såret, hvem er synderen - og kan man fordele skyld? Har de ikke det vondt alle sammmen? Er det på grunn av hverandre? Måtte det gå galt?
For meg er essensen; Det finnes ikke et enkelt svar.
Løp fra jobb og hentet det med en gang. Spent. Her er det:
Hva er relasjonen mellom de tre? Hva betyr omgivelsene for oss? Hva skjedde egentlig, hvem er såret, hvem er synderen - og kan man fordele skyld? Har de ikke det vondt alle sammmen? Er det på grunn av hverandre? Måtte det gå galt?
For meg er essensen; Det finnes ikke et enkelt svar.
Løp fra jobb og hentet det med en gang. Spent. Her er det:
Saturday, November 01, 2008
Et mirakel
I siste liten ombestemte jeg meg og gikk på uroppførelsen av Jan Sandströms Rekviem.
Det er virkelig en luksus å bo i Stockholm. Luksusproblemet er at det er vanskelig å velge. Nå i allehelgonahelgen oppføres rekvier i kirker over alt. Jeg hadde bestemt meg for Brahms ruvende Requiem. Men så surfet jeg litt på nettet og fant ut at solistene i Sandstrøms uroppførelse hadde nesegrus god omtale bak seg. Litt spennende med uroppførelse også, så jeg gikk dit.
Kom til den nydelige Hedvig Eleonora kirken i høstmørket. Den lyser så vakkert med gyllent skjær og rund kuppel. Inni var den et vidunder av myk atmosfære. Helt fullsatt var den også. Så sang de. åh. Først et par vakre, litt kjønnsløse stykker av Reger, Hindemith og Messiaen. Men så var det Sandströms Rekviem. Hvilket mirakel! Så inderlig vakkert. Og solistene! Jeg hørte på smerten, på bønnen, kjente hvordan musikken trengte seg fram og hvor mye av meg selv jeg tenker vekk og jobber bort i mine hverdagskrav. Magiske konserter som denne gir meg glimt av det menneskelige fellesskap. Nå blir jeg jo helt lyrisk, men det er musikken som for meg representerer sterkest det åndelige. Alle bibeltolkninger og moralprekner gjør meg bare lei, men musikken, den får meg til å undre.
I morgen er det Mozarts requiem som står for tur. Det vakreste av dem alle.
Det er virkelig en luksus å bo i Stockholm. Luksusproblemet er at det er vanskelig å velge. Nå i allehelgonahelgen oppføres rekvier i kirker over alt. Jeg hadde bestemt meg for Brahms ruvende Requiem. Men så surfet jeg litt på nettet og fant ut at solistene i Sandstrøms uroppførelse hadde nesegrus god omtale bak seg. Litt spennende med uroppførelse også, så jeg gikk dit.
Kom til den nydelige Hedvig Eleonora kirken i høstmørket. Den lyser så vakkert med gyllent skjær og rund kuppel. Inni var den et vidunder av myk atmosfære. Helt fullsatt var den også. Så sang de. åh. Først et par vakre, litt kjønnsløse stykker av Reger, Hindemith og Messiaen. Men så var det Sandströms Rekviem. Hvilket mirakel! Så inderlig vakkert. Og solistene! Jeg hørte på smerten, på bønnen, kjente hvordan musikken trengte seg fram og hvor mye av meg selv jeg tenker vekk og jobber bort i mine hverdagskrav. Magiske konserter som denne gir meg glimt av det menneskelige fellesskap. Nå blir jeg jo helt lyrisk, men det er musikken som for meg representerer sterkest det åndelige. Alle bibeltolkninger og moralprekner gjør meg bare lei, men musikken, den får meg til å undre.
I morgen er det Mozarts requiem som står for tur. Det vakreste av dem alle.
Thursday, October 30, 2008
Et uønsket byggverk.
I dypet av øynene ser jeg det.
Det du ikke vil vise meg.
Hengivenheten.
Myk og vakker.
Glad og nær.
Jeg bygger murer
Vet at jeg må ha et forsvar.
Uten fiende.
Et forsvar mot meg selv.
For at det ikke skal bety noe.
Kunne vi ikke bare dele stillheten,
det lille stryket over kinnet og nærheten?
Hviske ømt i et øre,
glede oss over livet,
sette strek over konvensjonene?
Nei, fortsett å bygge,
til slutt blir muren sterk og fast.
Står imot naturens krefter.
Bygger jeg riktig
blir den lav nok til at jeg kan titte over den.
Det du ikke vil vise meg.
Hengivenheten.
Myk og vakker.
Glad og nær.
Jeg bygger murer
Vet at jeg må ha et forsvar.
Uten fiende.
Et forsvar mot meg selv.
For at det ikke skal bety noe.
Kunne vi ikke bare dele stillheten,
det lille stryket over kinnet og nærheten?
Hviske ømt i et øre,
glede oss over livet,
sette strek over konvensjonene?
Nei, fortsett å bygge,
til slutt blir muren sterk og fast.
Står imot naturens krefter.
Bygger jeg riktig
blir den lav nok til at jeg kan titte over den.
Sunday, October 26, 2008
Næmen...helledussen da...
Se hele!
(Oppsøk psykolog om du forblir uberørt).
Why is it so hard to love one another?
(Oppsøk psykolog om du forblir uberørt).
Why is it so hard to love one another?
Wednesday, October 22, 2008
Musikkens hukommelse.
En avvisning kan være vanskelig å ta, enda vanskeligere å gi.
En kveld for flere år siden satt jeg hjemme i Oslo med levende lys, det var mørkt ute, kanskje jeg leste litt. Hørte på Gabriel Faurés myke Requiem. En telefon, vi måtte snakke, på vei til deg nå. Jeg ante hva som komme skulle.
Libera me, Domine.
Jeg tror det er den fineste avvisningen jeg har fått i mitt liv. Naken og modig. Nær.
In paradisum deducant te angeli.
Med fasit i hånd vet jeg at det bare var overtyren. At flere akter fulgte, de fleste gode.
Men musikken åpner snarveier i hukommelsen og finner fram dit tanken ikke når. Følelsene fra den kvelden kommer tilbake til meg når jeg hører Faurés Requiem. En smertelig blanding jeg ikke lenger kan tyde. Orker nesten ikke forholde meg til den. Undrer om musikken noen gang vil gjenfinne sin uskyld. Det er vel opp til meg. Får forsøke ta meg gjennom den.
En kveld for flere år siden satt jeg hjemme i Oslo med levende lys, det var mørkt ute, kanskje jeg leste litt. Hørte på Gabriel Faurés myke Requiem. En telefon, vi måtte snakke, på vei til deg nå. Jeg ante hva som komme skulle.
Libera me, Domine.
Jeg tror det er den fineste avvisningen jeg har fått i mitt liv. Naken og modig. Nær.
In paradisum deducant te angeli.
Med fasit i hånd vet jeg at det bare var overtyren. At flere akter fulgte, de fleste gode.
Men musikken åpner snarveier i hukommelsen og finner fram dit tanken ikke når. Følelsene fra den kvelden kommer tilbake til meg når jeg hører Faurés Requiem. En smertelig blanding jeg ikke lenger kan tyde. Orker nesten ikke forholde meg til den. Undrer om musikken noen gang vil gjenfinne sin uskyld. Det er vel opp til meg. Får forsøke ta meg gjennom den.
Monday, October 20, 2008
Likevel nær.
Av en eller annen grunn er det brillene dine jeg minnes først.
Bak dem øynene dine.
Den gutteaktige rastløsheten.
Uroen.
Du var alltid god mot meg.
Jeg skulle så gjerne ha strukket ut en hånd.
Stukket innom med et smil og litt varme.
I dag har det vært tungt å puste -
jeg sender bare en fattig hilsen.
Tror du forstår.
Håper du ikke har det for vondt.
Du er sterk.
Bruk styrken din nå.
I tankene er jeg hos deg.
Bak dem øynene dine.
Den gutteaktige rastløsheten.
Uroen.
Du var alltid god mot meg.
Jeg skulle så gjerne ha strukket ut en hånd.
Stukket innom med et smil og litt varme.
I dag har det vært tungt å puste -
jeg sender bare en fattig hilsen.
Tror du forstår.
Håper du ikke har det for vondt.
Du er sterk.
Bruk styrken din nå.
I tankene er jeg hos deg.
Thursday, October 16, 2008
Den barnslige glede.
I morges styrtregnet det, men jeg måtte likevel sette full fart på apostlenes hester for å rekke toget til Västerås. Under en halvbrukket paraply heiste jeg skuldrene og tenkte at fy! Våt på bena blir jeg også. Men jeg hadde ikke mer enn rundet hushjørnet før jeg møtte dem. Den lille gutten med sin mor. Som også småløp gjennom regnværet. Begge smilte, moren sa "nej, detta var inte roligt!" og gutten hvinte av fryd. Hvilket herlig syn. Sånn skal man møte regnværet.
Monday, October 13, 2008
Let go!
Musikk er en av livets bærevegger.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.
Saturday, October 11, 2008
Wednesday, October 08, 2008
Tuesday, October 07, 2008
Gøy på landet...
Av og til funderer jeg på om jeg skal leie ut landet, eller bytte det ut med noe annet. Det er så vakkert der og jeg er ekstremt glad i det, men det er langt også. I helgen var jeg der med venner.
Og jeg innser at det er mye verdt å ha et sånt sted. Et mykt sted. Dit jeg kan ta meg mennesker jeg vil komme nærmere. Eller allerede er nær. Det er så fint når samværet får tid og luft rundt seg. I gode venners lag blir man sterk.
Landet skal beholdes en stund til.
Wednesday, October 01, 2008
Et rom i mitt hjerte.
Ikke det at jeg har så mange ekskjærester, men i dag så jeg en av dem. I en helt annen person. Den samme mykheten, godheten som så tydelig skinte gjennom. Skjønnheten også. Og smilet.
Tuesday, September 30, 2008
Eplemos og skjønnheten innenfra.
Eplene fra landet har blitt mos. De er visuelle katastrofer - fantastiske på smak. Nå er de blandet med kanel og sukker.
Fruktene av et eldgammelt vindskjevt tre, som fortsatt klamrer seg fast, skal fryde min gane til langt ut over vinteren.
En skal ikke skue hunden på hårene.
Fruktene av et eldgammelt vindskjevt tre, som fortsatt klamrer seg fast, skal fryde min gane til langt ut over vinteren.
En skal ikke skue hunden på hårene.
Tuesday, September 23, 2008
Og puster forsiktig.
Når du ligger 10 centimeter
fra det vakreste du vet
og skal sove.
Hver gang du våkner kjenner du
lengselen
som du må la ligge.
Ikke røre i den.
Sov nå.
Våkner hele tiden.
Forsøker skape avstand for at det ikke
skal gjøre vondt.
Mest smertefullt var det senere.
Når drømmen du ikke skulle drømme brast.
fra det vakreste du vet
og skal sove.
Hver gang du våkner kjenner du
lengselen
som du må la ligge.
Ikke røre i den.
Sov nå.
Våkner hele tiden.
Forsøker skape avstand for at det ikke
skal gjøre vondt.
Mest smertefullt var det senere.
Når drømmen du ikke skulle drømme brast.
Monday, September 22, 2008
Avslutningen av en bok.
Det er to grunner til at jeg kan bruke mye tid på å bli ferdig med en bok,
1. Den er for lang og jeg må tvinge meg til å lese ferdig. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at jeg tror den har noe å fortelle meg. Men selvdisiplin er ikke alltid min sterkeste gren.
2. Den er så god at jeg ikke vil miste den for alt i verden og jeg sparer bevisst og ubevisst på den. Bevisst når jeg legger den fra meg selv om jeg egentlig vil lese videre. Ubevisst når jeg drar den med meg over alt, men sjelden leser i den likevel.
Det siste har jeg gjort med "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. En helt vidunderlig liten bok. Har holdt på med den siden sommeren, selv om den er både kort og lettlest. I dag bestemte jeg meg for å lese den ferdig. Men jeg kjente på mye motstand. Var redd for tomheten etterpå, når historien tok slutt. Og var det virkelig en god nok ramme for avslutningen, en hverdagskveld hjemme i ettan? Skulle jeg ikke ta den med meg på en café? -men der kunne det jo hende jeg måtte legge bånd på meg? Kanskje jeg heller skulle ta den med meg på landet? Til lesekroken som kiler i magen?
Nei, nå fikk det være nok. Kjøpte et lite stykke manchego, ørlite serranoskinke og skjenket et bittelite glass sherry og tenkte at nå. Nå er jeg klar for finalen.
Så leste jeg.
En god avgjørelse, en fin avslutning, men ingen tomhet.
For tomheten oppstår nesten bare når boken er så dårlig at jeg stopper halvveis, eller det viser seg (etter at jeg har tvunget meg gjennom den) at jeg ikke finner noen mening i den likevel. Og har den ikke da et hjerte føler jeg meg også tom.
Er boken god forløser den gjerne en liten kuling av følelser, enten det er sorg og smerte eller ren glede over fabelaktig skrivekunst. Da er jeg absolutt ikke tom men fyllt. Mange ganger til langt over randen, men utløp er bare deilig, det er liv i konsentrat. Liv man husker. Som da jeg mellom bytur og middag på besøk hos en venn i Bucuresti bare skulle lese en litt i "Tre kamerater" og endte med å lese i to timer (til den var slutt) og gråte i tre. Needless to say, jeg så temmelig forgrått ut da jeg hilste på vertskapet for middagen. Men glemmer det gjør jeg ikke. Eric Maria Remarque har forresten skrevet en annen bok som er en av mine sterkeste leseopplevelser - "Triumfbuen". Anbefales på det aller varmeste.
Så hvorfor kvier jeg meg for å lese klart bok jeg liker? Det dreier seg antagelig om tap av et holdepunkt. Frykten for at en verden jeg liker skal lukke seg for meg. Mens jeg leser lever den med meg. Når jeg er ferdig er den en del av min historie. Men historien kan man lære av og jo mer man leser jo mer kan man se tilbake på og glede seg over. Skal forsøke å huske på det neste gang jeg kvier meg.
Nå skal jeg sove og i morgen skal jeg lete fram en ny bok i hyllene. Det er ren luksus.
1. Den er for lang og jeg må tvinge meg til å lese ferdig. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at jeg tror den har noe å fortelle meg. Men selvdisiplin er ikke alltid min sterkeste gren.
2. Den er så god at jeg ikke vil miste den for alt i verden og jeg sparer bevisst og ubevisst på den. Bevisst når jeg legger den fra meg selv om jeg egentlig vil lese videre. Ubevisst når jeg drar den med meg over alt, men sjelden leser i den likevel.
Det siste har jeg gjort med "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. En helt vidunderlig liten bok. Har holdt på med den siden sommeren, selv om den er både kort og lettlest. I dag bestemte jeg meg for å lese den ferdig. Men jeg kjente på mye motstand. Var redd for tomheten etterpå, når historien tok slutt. Og var det virkelig en god nok ramme for avslutningen, en hverdagskveld hjemme i ettan? Skulle jeg ikke ta den med meg på en café? -men der kunne det jo hende jeg måtte legge bånd på meg? Kanskje jeg heller skulle ta den med meg på landet? Til lesekroken som kiler i magen?
Nei, nå fikk det være nok. Kjøpte et lite stykke manchego, ørlite serranoskinke og skjenket et bittelite glass sherry og tenkte at nå. Nå er jeg klar for finalen.
Så leste jeg.
En god avgjørelse, en fin avslutning, men ingen tomhet.
For tomheten oppstår nesten bare når boken er så dårlig at jeg stopper halvveis, eller det viser seg (etter at jeg har tvunget meg gjennom den) at jeg ikke finner noen mening i den likevel. Og har den ikke da et hjerte føler jeg meg også tom.
Er boken god forløser den gjerne en liten kuling av følelser, enten det er sorg og smerte eller ren glede over fabelaktig skrivekunst. Da er jeg absolutt ikke tom men fyllt. Mange ganger til langt over randen, men utløp er bare deilig, det er liv i konsentrat. Liv man husker. Som da jeg mellom bytur og middag på besøk hos en venn i Bucuresti bare skulle lese en litt i "Tre kamerater" og endte med å lese i to timer (til den var slutt) og gråte i tre. Needless to say, jeg så temmelig forgrått ut da jeg hilste på vertskapet for middagen. Men glemmer det gjør jeg ikke. Eric Maria Remarque har forresten skrevet en annen bok som er en av mine sterkeste leseopplevelser - "Triumfbuen". Anbefales på det aller varmeste.
Så hvorfor kvier jeg meg for å lese klart bok jeg liker? Det dreier seg antagelig om tap av et holdepunkt. Frykten for at en verden jeg liker skal lukke seg for meg. Mens jeg leser lever den med meg. Når jeg er ferdig er den en del av min historie. Men historien kan man lære av og jo mer man leser jo mer kan man se tilbake på og glede seg over. Skal forsøke å huske på det neste gang jeg kvier meg.
Nå skal jeg sove og i morgen skal jeg lete fram en ny bok i hyllene. Det er ren luksus.
Sunday, September 21, 2008
Styrke og mykhet. Brian og Jeffrey. COLDPLAY.
På onsdag så jeg Coldplay i Globen. Timen før hadde jeg gledet meg over lysende pianospill i kungliga slottets bernadottebibliotek (pianisten het Magnus Svensson), og jeg var spent på hva kontrasten kunne gi. Musikk er musikk, men lokaler, regi, scenografi, volum og ikke minst publikum gir vidt forskjellige vilkår for opplevelsen. Selv om Chris Martin er en sjarmerende fyr var han noe heseblesende på scenen. Det virket som han var litt redd for de nakne øyeblikk for han fjaset vekk alt som ansporet til magi med en grimase, en lyd eller en overfladisk kommentar. Litt merkelig og helt unødvendig for Coldplay kan uten videre lene seg tilbake på sin musikk, den tåler det. Et par steder hevet det seg heldigvis godt over det jevne, som når Martin lot pianoet få fritt spillerom i en nedstrippet versjon av "the hardest part" eller krydret med litt Satie i en overgang. "Clocks" er etter min smak Coldplays sterkeste låt og "Fix you" den med finest tekst. Her er begge, visuelt forsterket av Brian Jouberts kraft og Jeffrey Buttles mykhet. I nevnte rekkefølge.
Monday, September 15, 2008
Kirkens menn.
Lenge hadde Oslo en biskop ved navn Gunnar Stålsett. En varm, klok biskop. Nå har de Ole Christian Kvarme, som er opptatt av sin egen harme.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2655336
Dagbladets lørdagsmagasin har denne uken en artikkel om store talere. Moder Teresa var en av dem. I sin tale ved mottakelsen av Nobels fredspris sa hun blant annet dette:
”(...) Det er så mye lidelse, så mye hat, så mye elendighet, og vi må begynne hjemme med våre bønner, våre offer. Kjærlighet begynner hjemme, og det dreier seg ikke om hvor mye vi gjør, men om hvor mye kjærlighet vi legger inn i den handlingen vi gjør. Den er for Gud den allmektige – hvor mye vi gjør spiller ikke noen rolle, for Han er uendelig, men hvor mye kjærlighet vi legger inn i handlingen. Hvor mye vi gjør for Ham i personen som vi hjelper”
Hvem er det Kvarme hjelper og med hvor mye kjærlighet gjør han det?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2655336
Dagbladets lørdagsmagasin har denne uken en artikkel om store talere. Moder Teresa var en av dem. I sin tale ved mottakelsen av Nobels fredspris sa hun blant annet dette:
”(...) Det er så mye lidelse, så mye hat, så mye elendighet, og vi må begynne hjemme med våre bønner, våre offer. Kjærlighet begynner hjemme, og det dreier seg ikke om hvor mye vi gjør, men om hvor mye kjærlighet vi legger inn i den handlingen vi gjør. Den er for Gud den allmektige – hvor mye vi gjør spiller ikke noen rolle, for Han er uendelig, men hvor mye kjærlighet vi legger inn i handlingen. Hvor mye vi gjør for Ham i personen som vi hjelper”
Hvem er det Kvarme hjelper og med hvor mye kjærlighet gjør han det?
Sunday, September 14, 2008
Saturday, September 13, 2008
Inntrykk fra høstens begynnelse.
Lørdag 13. september 2008
Wednesday, September 03, 2008
Saturday, August 16, 2008
Tilværelsens følsomme letthet.
I dag har jeg fyllt morgenkvisten med Alexandre Tharauds fantastiske CD "Concertos italiens" - med Italiensk konsert og transkripsjoner av J.S Bach, Nicole Krauss "Kjærlighetens historie" - et lite under av en bok og Bengt Sivesinds malerier proppfulle av skjønnhet.
Hvem er jeg som klager som kan telle slike dager?
(Sitat Anne Grete Preus)
Hvem er jeg som klager som kan telle slike dager?
(Sitat Anne Grete Preus)
Friday, August 15, 2008
Kort Pollini og lang Lang?
Lar vi oss besnære av det ytterst vakre?
Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.
Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.
De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:
Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.
Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.
De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:
Så Lang Lang:
Jeg har også en preferanse når det gjelder disse to. Det sterkt parfymerte sperrer for det som ligger dypere. Det som er tilnærmet uparfymert er kanskje mindre besnærende ved første åndedrag, men det er ærlig og gir det indre større plass. Det er ekte. For meg er det Pollini som er den store. For meg er Pollini lang og Lang kort. Tempoet er unntaktet som bekrefter regelen.
Saturday, August 09, 2008
Gjensyn med Brideshead.
Brideshead Revisited.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.
Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.
Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.
Friday, August 08, 2008
Kanskje det fineste diktet jeg vet...
"Timmerkojan" på harmonika
Vi var ferdig med slåtten.
Satt og kvilte.
Rake som kjerkelys
sto bjørkestammer tegnet
mot en sjø av hamret sølv.
Tull-Lars var med oss,
bortsatt på garden der vi arbeidet.
Han spilte "Timmerkojan" på harmonika,
lågt, innerlig,
ut av sin vanvørte barnesjel.
Blåklokker sloknet i høyet,
høsten hostet inni hasselsnaret.
Tull-Lars spilte - spilte
mens skyggen av en ophengt ljå
skar inn i klynga av slitne menn.
Vi satt og så
ut i det øde rommet.
ingen sa noe -
drengstue-viddet visnet
på leppene våre.
All vår angstfylte ensomhet,
vår tru og lengsel - - -
Ei sår vise på harmonika,
spilt av en tulling
i skyggen av en ophengt ljå.
- Hans Børli -
Vi var ferdig med slåtten.
Satt og kvilte.
Rake som kjerkelys
sto bjørkestammer tegnet
mot en sjø av hamret sølv.
Tull-Lars var med oss,
bortsatt på garden der vi arbeidet.
Han spilte "Timmerkojan" på harmonika,
lågt, innerlig,
ut av sin vanvørte barnesjel.
Blåklokker sloknet i høyet,
høsten hostet inni hasselsnaret.
Tull-Lars spilte - spilte
mens skyggen av en ophengt ljå
skar inn i klynga av slitne menn.
Vi satt og så
ut i det øde rommet.
ingen sa noe -
drengstue-viddet visnet
på leppene våre.
All vår angstfylte ensomhet,
vår tru og lengsel - - -
Ei sår vise på harmonika,
spilt av en tulling
i skyggen av en ophengt ljå.
- Hans Børli -
Friday, August 01, 2008
3 slott kronet med 1 konditori.
Rundt Mälaren ligger slottene tett som hagl. Vanligvis kjører jeg rett forbi. Senere enn slottenes åpne tider. Men onsdag passerte jeg i rimelig tid og bestemte meg for å stoppe på Taxinge. Som lenge har vært i mine fikadrømmer. Og når jeg endelig stoppet, besøkte jeg for sikkerhets skyld tre slott og toppet det hele på konditori. Man trenger ikke dra til seters for å gjøre seg fet.
Taxinge-Näsby slott
Vakkert. Et fantastisk utvalg av kaker. Små og store. Søte og veldig søte. Spiste en med blåbær, vaniljekrem, gele, på mørbunn. Smakte helt fortreffelig. Mye mennesker i god stemning. Utsikten fra bordet var uslåelig.
La vita è bella!
Fiholms slott
En skjønnhet i fransk(-hollandsk) renessanse. Det litt tilbaktrukne og hemmelige gjorde inntrykket enda sterkere. Jeg nøt synet, gispet etter luft og strente av gårde til caféen. Et totalt stilbrudd med udde utemøbler, kitsch, og hyggelig personale. Det kunne ha vært en oase...
Sundbyholms slott
Stram og elegant bygning. Sikkert et bra sted, men jeg fikk litt følelsen av upper class camping. Og restauranten var bare åpen for et lukket selskap. Så jeg nøyde meg med et 2 minutters opphold i japansk stil.
Saga Konditori
Til slutt var det stopp på Saga konditori i Arboga. Blodsukkeret hadde kjørt heis en hel formiddag, så jeg var lykkelig, men trengte noe grovt. Endte opp med en bolle også. En jeg ikke kunne motstå. Den viste seg å være verdens beste. Verdt en liten omvei :)
Taxinge-Näsby slott
Vakkert. Et fantastisk utvalg av kaker. Små og store. Søte og veldig søte. Spiste en med blåbær, vaniljekrem, gele, på mørbunn. Smakte helt fortreffelig. Mye mennesker i god stemning. Utsikten fra bordet var uslåelig.
La vita è bella!
Fiholms slott
En skjønnhet i fransk(-hollandsk) renessanse. Det litt tilbaktrukne og hemmelige gjorde inntrykket enda sterkere. Jeg nøt synet, gispet etter luft og strente av gårde til caféen. Et totalt stilbrudd med udde utemøbler, kitsch, og hyggelig personale. Det kunne ha vært en oase...
Sundbyholms slott
Stram og elegant bygning. Sikkert et bra sted, men jeg fikk litt følelsen av upper class camping. Og restauranten var bare åpen for et lukket selskap. Så jeg nøyde meg med et 2 minutters opphold i japansk stil.
Saga Konditori
Til slutt var det stopp på Saga konditori i Arboga. Blodsukkeret hadde kjørt heis en hel formiddag, så jeg var lykkelig, men trengte noe grovt. Endte opp med en bolle også. En jeg ikke kunne motstå. Den viste seg å være verdens beste. Verdt en liten omvei :)
Thursday, July 31, 2008
Om å kaste stein.
I kveld har jeg malt skapdører og er egentlig veldig fornøyd med det. Men jeg kom i skade for å høre på et lite sammendrag av programmet som heter ring P1. Der ringer lytterne inn og sier sin mening om mangt og meget. Nå som det er Pride i Stockholm var det homoseksualitet alle meningene dreide seg om. En dame kviet seg f.eks. for å ta bussen i Stockholm fordi hun ikke ville reise under falsk flagg (bussene er pyntet med regnbueflagget). Vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men jeg blir så trist når vi så tydelig sliter med å omfavne kjærlighet. Når de som skal spre det store kjærlighetsbudskapet klarer å gjøre akkurat det motsatte. Når de tror at deres oppgave er å predike sannheten. Sannheten om at Gud ikke tolererer homoseksualitet - og at han umulig kan ha skapt den? Hvor har de fått den sannheten fra? Kan en tolkning av en skrift skrevet av mennesker i en gitt samtid, med de forutsetninger den gir, virkelig framstilles som Guds sannhet? Er ikke kjærligheten størst av alt? Og mangel på menneskelig forplantning er vel mildt sagt et vikarierende argument i dagens verden?
Hvis de på alvor mener at homoseksualitet er synd, skjønner de ikke at de er med på å spre hat mot synderen? Ser de ikke at de kaster stein? Og hvem kan kaste den første stein?
Hvis de på alvor mener at homoseksualitet er synd, skjønner de ikke at de er med på å spre hat mot synderen? Ser de ikke at de kaster stein? Og hvem kan kaste den første stein?
Wednesday, July 23, 2008
Den vakreste sommerfugl
I går gikk jeg Karl XII:s väg över Kroppefjäll. 12 km frisk natur. Er ingen stor botaniker, ei heller noen framstående zoolog, så det er mye nytt for meg på sånne turer. Som denne sommerfuglen. En av de vakreste jeg noengang har sett. Lurer på hva den heter.
Wednesday, July 16, 2008
En fin reklame!
Det er rart hvordan folk oppfatter forskjellig.
Jeg synes denne var riktig søt. Vakker, vemodig, menneskelig og fint utført. Så bra at jeg ble litt rørt. Budskapet for meg er at man ikke alltid kan få den man ønsker seg, men at det er helt ok å forelske seg. Også i sitt eget kjønn. - Men vær så snill, bruk kondom. Ja. Ingenting jeg reagerte negativt på. En bra reklame.
Så leste jeg et par kommentarer. Foruten de vanlige imbesille som i sin homofobi ikke kan uttrykke annet enn skjellsord, hadde noen reagert på at det så ut som om han måtte ty til gutter siden han ikke fikk de jentene han hadde lyst på. Andre ble fornærmet over at man blandet inn kondomer. Atter andre diskuterte om hovedpersonen var straight, bi eller gay, eller hva som var det korrekte blandingsforholdet. Hvorfor må vi gjøre det så vanskelig? For å forstå? Eller har vi en liten hang til å fremheve oss selv ved å finne feil? Jeg håper det første, frykter det siste. Det fins lite som er uten feil og mye som ikke kan forståes. Kanskje vi burde legge mer energi på simpelthen å akseptere.
Friday, July 11, 2008
Barndommens harepus
Tidlig i dag morges, för morgenkaffen, hörte jeg for forste gang på en låt jeg lastet ned i går. "Recuerdo infantil" (barndomsminne)av Bosques de mi mente. Jeg snudde meg og så ut av vinduet. Det sprang en liten hareunge rundt i min hage. Litt klosset. Veldig vakker. Den forsvant like fort som den var kommet. Så poetisk man bare kan drömme om. Håper den klarer seg.
Wednesday, July 09, 2008
ARGERICH - Encore
Ingen spiller Schumann som Argerich. Jeg har sett henne bare en gang (i Stockholm i fjor höst), også den gang avsluttet hun med "Von fremden Ländern und Menschen" som ekstranummer. Det fantes ikke ord. Bare ånd. Og kraft.
Friday, May 02, 2008
Så vakkert!
Det er mange som spiller piano på youtube, og en god del man kunne klart seg uten. Men av og til dukker virkelige små perler fram. Som denne, som spilles så inderlig vakkert. Denne unge mannen satt meg i myk bevegelse. Har hørt orginalen også, men dette er sterkere. Jeg blir så glad når jeg finner sånt (selv om jeg gråter).
Monday, April 28, 2008
Livets ögonblick.
Leser noveller av Katarina Kieri. En av dem beskriver en lärer som betrakter sine elever og reflekterer over dem og seg selv. En novelle er egentlig for kort for å sakse fra, men jeg kan ikke la väre, dette er fint:
"Ja, det är mycket de inte forstår, mycket de inte vet om sig själva. Så är det bara, inget konstigt med det, visste man allt om sig själv när man var sexton-sjutton-arton, skulle man kanske inte orka trava vidare.
Hon ser ut över dem ibland och undrar om de kommer att förstå sina egna historier, om de kommmer att inse betydelsen av somliga ögonblick. Hur korta stunder blir kvar i en, som gåtor, som ledtrådar som man sedan bär med sig resten av livet och som man, medvetet eller omedvetet, kommer att koppla samman med bilden av sig själv, av sitt liv, av sitt öde. Hon har många gånger lekt med tanken på att hon plötsligt skulle berätta något för dem. Eller lekt, det låter alldeles för ... ja, lekfullt, glättigt. Hon har tänkt tanken, helt enkelt. Det kommer naturligtvis inte att hända, men hon har haft många tillfällen att fundera, hennes blick har vandrat en del under årens lopp".
"Ja, det är mycket de inte forstår, mycket de inte vet om sig själva. Så är det bara, inget konstigt med det, visste man allt om sig själv när man var sexton-sjutton-arton, skulle man kanske inte orka trava vidare.
Hon ser ut över dem ibland och undrar om de kommer att förstå sina egna historier, om de kommmer att inse betydelsen av somliga ögonblick. Hur korta stunder blir kvar i en, som gåtor, som ledtrådar som man sedan bär med sig resten av livet och som man, medvetet eller omedvetet, kommer att koppla samman med bilden av sig själv, av sitt liv, av sitt öde. Hon har många gånger lekt med tanken på att hon plötsligt skulle berätta något för dem. Eller lekt, det låter alldeles för ... ja, lekfullt, glättigt. Hon har tänkt tanken, helt enkelt. Det kommer naturligtvis inte att hända, men hon har haft många tillfällen att fundera, hennes blick har vandrat en del under årens lopp".
Sunday, January 27, 2008
En smak av himmelen...
Min kanskje sterkeste konsertopplevelse noensinne var da denne vakre damen (Maria João Pires) spilte Schuberts fantasi i f firehendig med Ricardo Castro i Gamle Logen for et par år siden. Nesten uutholdelig vakkert. Her er det Mozart med Boulez og Berlinerfilharmonikerne. Også helt fantastisk bra. Mozart kan hvile trygt i den 7. himmel.
Sunday, January 06, 2008
Au Revoir Les Enfants.
I går så jeg Louis Malles film AU REVOIR LES ENFANTS
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.
Thursday, January 03, 2008
viðrar vel til loftárása
ég læt mig líða áfram
í gegnum hausinn
hugsa hálfa leið
afturábak
sé sjálfan mig syngja fagnaðarerindið
sem við sömdum saman
við áttum okkur draum
áttum allt
við riðum heimsendi
við riðum leitandi
klifruðum skýjakljúfa
sem síðar sprungu upp
friðurinn úti
ég lek jafnvægi
dett niður
alger þögn
ekkert svar
en það besta sem guð hefur skapað
er nýr dagur
(sigur rós)
Tuesday, January 01, 2008
En god bok
Det hender man finner böker som er så gode at en får tårer i öynene av ren lykke. Har nettopp funnet en sånn en. En bok som senker skuldrene mine og bredder horisontene. Richard Powers har skrevet den og kalt den for "Sang i tid og rom". Orginaltittelen "The Time of Our Singing" forteller meg at jeg burde ha lest den på orginalspråket. Men shit au - eksemplaret i min bokhylle var oversatt og den er uansett fanatastisk. Musikk er rammen for den ytre handling i 60-tallets USA, med rasemotsetninger som bakenforliggende tablå.
Må gjengi et langt stykke som gjorde morgenkaffen og sjokoladen til statister, fylte meg med varm glede og ga det nye året en drömmestart:
(Kanskje jeg först må fortelle at Joey og hans bror Jonah (et sangtalent langt ut over det vanlige) nettopp har begynt å synge i et kor for - som foreldrene tenker - å forberede dem på större skritt senere og "vaksinere dem mot farligere smitte fra verden utenfor").:
"Koret kunne skilte med flere begavede amatörer, kultiverte akademikere som levde for denne sjansen til to ganger i uken å dukke ned i tapte akkorder. Noen få kraftige stemmer - til og med et par profesjonelle, som var der for å gjöre sin borgerplikt - bidro også til å bringe penger i kassen. I to uker sang vi intetsigende salmer etter nord-protestantisk tradisjon. Men allerede i så ung alder hadde Jonah og jeg bare forakt til overs for de kjedelige, forutsigbare modulasjonene. Vel hjemme i Hamilton Heights utsatte vi tekstene for de verste forvrengninger - "Min Klumpete frelser - ja, min klumpe-Jesus." Men på söndagene var vi klippefaste, og sang selv de mest banale melodier som om frelsen avhang av det.
En av de ekte altene i gruppen, en profesjonell sanger som het Lois Helmer, hadde sine baktanker når det gjaldt broren min fra förste öyeblikk stemmen hans skar gjennom det stövete korloftet. Hun behandlet ham som det barnet hun hadde ofret for å vie seg til sin beskjedne konsertkarriere. I Jonahs klokkeklare röst hörte hun en mulighet til å få tak i det trofeet karrieren hittil hadde nektet henne.
Miss Helmer hadde et sett piper som var mer gjennomtrengende enn kirkeorgelets. Men hun måtte ha värt i en alder - 101, ifölge Jonahs nöyaktige utregninger - da pipene snart ville begynne å ruste. För tonene hennes lekket ut og tausheten tok over, hadde hun planer om å gjöre et yndlingsstykke som i hennes örer aldri hadde fått en anstendig fremföring her i verden. I Jonahs treffsikre sopran hadde hun endelig funnet det riktige instrumentet for sin fremföring.
Jeg kunne ikke vite det den gangen, men Miss Helmer var godt og vel to tiår forut for sin tid. Lenge för inspillingseksplosjonen avfödte tidligmusikken, begynte hun og noen få andre slanke stemmer i et hav av vid vibrato å insistere på at når det gjaldt musikk fra för 1750, måtte presisjon settes foran varm löd. På den tiden var det på moten å satse på det store i alle ting. Bethlehem i Pennsylvania, for eksempel, arrangerte fortsatt sine årlige oppförelser av Bachs pasjoner på störrelse med luftskip og med flere tusen opptredende i sving: oppbyggelig musikk i atomalderen, der messen - eller massen - frigjorde en langsom åndelig energi. Miss Helmer fölte derimot at med kompleks polyfoni kunne det tenkes at Gud kanskje faktisk ville like å höre tonehöydene, Jo slankere linjen var, jo höyere ble löftet. For energien var også proporsjonal med kvadratet av lysets hastighet.
Hele sitt liv hadde hun hatt lyst til å ta den strålende duetten fra kantate 78 ut på prövetur, som bevis på at det lille var vakkert og det lyse var alt. Hun hadde imidlertid aldri funnet noen kvinnelig sopran med en vibrato på mindre enn en kvarttone. Men så fikk hun höre denne eteriske gutten, kanskje den förste siden Bachs Tomasschule i Leipzig som var i stand til å yte euforien rettferdighet. Hun henvendte seg til Mr. Peirson, kordirigenten, en blodfattig tilhenger av andanten, som trodde han ville komme til de rolige områdene av den lutherske skjärsilden hvis han bare respekterte all dynamikk og ikke krenket en eneste tilhörer. Mr. Peirson steilet, og kapitulerte först da Lois Helmer truet med å ta med seg talentet sitt og gå over til den episkopale kirken. Mr. Peirson stilte podiet til rådighet, og Lois Helmer skyndte seg å finne frem til en dyktig cellist som mestret den lekne violone-stemmen.
Miss Helmer hadde enda en vill idé: Musikken og ordene burde stemme overens. Schweitzer hadde värt inne på tanken i flere tiår, hadde kjempet for affektläre hos Bach så tidlig som det året da Einstein - fiolinisten som snudde om på min brors liv - avviklet den universelle tiden. Men i praksis var Bachs musikk, uansett tekst, dekket av den samme karamellfargede glöden som hvilte over maleriene til gamle mestere, den gylne skumringen som museumsbesökende tok for å väre åndelighet, men som i virkeligheten bare var skitt og elde."
Å du salige lykke, jeg har mer enn 800 sider igjen :)
Må gjengi et langt stykke som gjorde morgenkaffen og sjokoladen til statister, fylte meg med varm glede og ga det nye året en drömmestart:
(Kanskje jeg först må fortelle at Joey og hans bror Jonah (et sangtalent langt ut over det vanlige) nettopp har begynt å synge i et kor for - som foreldrene tenker - å forberede dem på större skritt senere og "vaksinere dem mot farligere smitte fra verden utenfor").:
"Koret kunne skilte med flere begavede amatörer, kultiverte akademikere som levde for denne sjansen til to ganger i uken å dukke ned i tapte akkorder. Noen få kraftige stemmer - til og med et par profesjonelle, som var der for å gjöre sin borgerplikt - bidro også til å bringe penger i kassen. I to uker sang vi intetsigende salmer etter nord-protestantisk tradisjon. Men allerede i så ung alder hadde Jonah og jeg bare forakt til overs for de kjedelige, forutsigbare modulasjonene. Vel hjemme i Hamilton Heights utsatte vi tekstene for de verste forvrengninger - "Min Klumpete frelser - ja, min klumpe-Jesus." Men på söndagene var vi klippefaste, og sang selv de mest banale melodier som om frelsen avhang av det.
En av de ekte altene i gruppen, en profesjonell sanger som het Lois Helmer, hadde sine baktanker når det gjaldt broren min fra förste öyeblikk stemmen hans skar gjennom det stövete korloftet. Hun behandlet ham som det barnet hun hadde ofret for å vie seg til sin beskjedne konsertkarriere. I Jonahs klokkeklare röst hörte hun en mulighet til å få tak i det trofeet karrieren hittil hadde nektet henne.
Miss Helmer hadde et sett piper som var mer gjennomtrengende enn kirkeorgelets. Men hun måtte ha värt i en alder - 101, ifölge Jonahs nöyaktige utregninger - da pipene snart ville begynne å ruste. För tonene hennes lekket ut og tausheten tok over, hadde hun planer om å gjöre et yndlingsstykke som i hennes örer aldri hadde fått en anstendig fremföring her i verden. I Jonahs treffsikre sopran hadde hun endelig funnet det riktige instrumentet for sin fremföring.
Jeg kunne ikke vite det den gangen, men Miss Helmer var godt og vel to tiår forut for sin tid. Lenge för inspillingseksplosjonen avfödte tidligmusikken, begynte hun og noen få andre slanke stemmer i et hav av vid vibrato å insistere på at når det gjaldt musikk fra för 1750, måtte presisjon settes foran varm löd. På den tiden var det på moten å satse på det store i alle ting. Bethlehem i Pennsylvania, for eksempel, arrangerte fortsatt sine årlige oppförelser av Bachs pasjoner på störrelse med luftskip og med flere tusen opptredende i sving: oppbyggelig musikk i atomalderen, der messen - eller massen - frigjorde en langsom åndelig energi. Miss Helmer fölte derimot at med kompleks polyfoni kunne det tenkes at Gud kanskje faktisk ville like å höre tonehöydene, Jo slankere linjen var, jo höyere ble löftet. For energien var også proporsjonal med kvadratet av lysets hastighet.
Hele sitt liv hadde hun hatt lyst til å ta den strålende duetten fra kantate 78 ut på prövetur, som bevis på at det lille var vakkert og det lyse var alt. Hun hadde imidlertid aldri funnet noen kvinnelig sopran med en vibrato på mindre enn en kvarttone. Men så fikk hun höre denne eteriske gutten, kanskje den förste siden Bachs Tomasschule i Leipzig som var i stand til å yte euforien rettferdighet. Hun henvendte seg til Mr. Peirson, kordirigenten, en blodfattig tilhenger av andanten, som trodde han ville komme til de rolige områdene av den lutherske skjärsilden hvis han bare respekterte all dynamikk og ikke krenket en eneste tilhörer. Mr. Peirson steilet, og kapitulerte först da Lois Helmer truet med å ta med seg talentet sitt og gå over til den episkopale kirken. Mr. Peirson stilte podiet til rådighet, og Lois Helmer skyndte seg å finne frem til en dyktig cellist som mestret den lekne violone-stemmen.
Miss Helmer hadde enda en vill idé: Musikken og ordene burde stemme overens. Schweitzer hadde värt inne på tanken i flere tiår, hadde kjempet for affektläre hos Bach så tidlig som det året da Einstein - fiolinisten som snudde om på min brors liv - avviklet den universelle tiden. Men i praksis var Bachs musikk, uansett tekst, dekket av den samme karamellfargede glöden som hvilte over maleriene til gamle mestere, den gylne skumringen som museumsbesökende tok for å väre åndelighet, men som i virkeligheten bare var skitt og elde."
Å du salige lykke, jeg har mer enn 800 sider igjen :)
Subscribe to:
Posts (Atom)