Novembersöndag.

November er ikke den måneden som spirer mest av liv. Omsluttet av mörke, sur kulde og forkjölelse har jeg forsökt å gjöre mitt for å holde sjelen lys. En lang söndagsmorgen med kaffe, magasiner og pianoklimpring gjorde godt. Da jeg etterpå stod i rulletrappene på NK omgitt av folk med handleposer kjente jeg at jeg egentlig ikke orket det. Gikk en tur innom dansemuseet. Ble litt lettere til sinns. Men fortsatt ikke nok til at jeg klarte å se noe särlig vakkert rundt meg. En tur gjennom Gamla Stan. Fint. Tunnelbanan til Odenplan. Stadsbibliotekt. Der fant jeg skjönnheten. Selv om jeg ikke lenger er en stor boklåner selv, nyter jeg å se mennesker omgitt av böker. Mennesker konsentrert om böker og skrifter er også fordypet i sitt eget. Stadsbiblioteket i Stockholm har en fantastisk atmosfäre. Nå vet jeg hvor jeg skal gå neste gang jeg trenger et glimt av noe vakkert.


Så var det kaffe på Bonniers Konsthall. Stille og deilig. God kyllingsalat og fantastisk fruktsalat. Riddarbageriet er så bra. I sommer ble jeg stort imponert av Karin Mamma Anderssons utstilling på moderna museet. Hennes utsagn, "kunst er konsentrasjon av liv" har etset seg fast som en sannhet for meg. I et av magasinene jeg leste til maten var det det intervju med henne. Hun er fortsatt klok.


Så sant.

Nå spiller Alexandre Tharaud små stykker av Couperin for meg. Bedre blir det ikke.

LIVET

På fredag vraket jeg en bil og fikk se innsiden av en ambulanse og et akuttmottak. Fikk slippe ut noen timer senere. Mørbanket men like hel. Englevakt.
I dag har jeg løpt og danset langs Kungsholmens vann. Frydet meg over liv i alle lemmer.
Livet kan snu på et øyeblikk.

Saybia - Angel

Jeg må bare innrømme det. Jeg liker det svulstig-melankolske. Dette er deilig!

Essays in Love

"Essays in Love" av Alain de Botton har fulgt meg hele sommeren.
Først irrterte jeg meg litt over en roman om kjærlighet så til de grader skrevet med hodet. Blir det troverdig uten hjertet? Blir det ikke bare kaldt, akademisk og analytisk? Det er fare for det, men de Botton skriver så godt. Og han skriver korte kapittel inndelt i enda mindre avsnitt. Mange av dem har fått meg smilende og nesten gråtende av glede i sin velformulerte klarhet. Spesielt når jeg har vært enig. Mot slutten har han blitt varmere også. Dette lille avsnitt leste jeg på tunnelbanan i morges og kunne ikke annet enn å smile ømt:

"1. There is an Arabic saying that the soul travels at the pace of a camel. While most of us are led by the strict demands of timetables and diaries, our soul, the seat of the heart, trails nostalgically behind, burdened by the weight of memory. If every love affair adds a certain weight to the camel's load, then we can expect the camel to slow according to the significance of love's burden. By the time it was finally able to shrug off the crushing weight of her memory, Chloe had nearly killed my camel."

Et ekte eventyrslott

I tre sommere har jeg bestemt meg for å gå på opera på Läckö slott. De samme tre sommere har operaen spilt seg ferdig før jeg har fått ut finger'n. Men i år rakk jeg i alle fall sommerens utstilling. Og for en opplevelse jeg fikk.
Bestemte meg, pakket i all hast sammen sakene og staket ut alternativ kurs mot Stockholm. Fra Lidköping svinget veien seg stadig smalere og vakrere mot Väneren. Så lå det der, slottet. Som et eventyr. Tror det må være et av de aller vakreste slott jeg har besøkt. Med smale ganger, skjeve trapper og ornamenter som tok pusten fra meg.
I kjent stil rakk jeg ikke siste visning av "paradvåningarna", så i stedet gikk jeg rundt på egen hånd. Det er så vidunderlig stille, sånn på ettersesongen, siste time før de stenger. Opplevelsen får større plass.
Årets utstilling var kunstverk av Ernst Billgren. Maleriene hang ufattelig vakkert der inne på slottet. Og kommodene hans hadde fantastiske rom rundt seg.
Før jeg gikk fikk jeg en liten privat visning av en vakt/guide som hadde god tid. En blid, vennlig sjel, med kunnskaper han ydmykt framførte. Han hadde - som slottet - denne litt tilbakeholdne, ekte skjønnheten. Så fint det er å møte mennesker man liker.
Neste helg er siste mulighet for sesongen. Tror faktisk jeg må tilbake. Vil gjerne se de "paradevåningarna". Og Ernst Billgren tåler absolutt gjensynets glede.
Läckö har mine varmeste anbefalinger og neste år blir det opera!

Søndag

Alltid på en søndag med Vassilis Bolonassos, inne i dagligstuen, som mest er et koserom, det nye maleriet foran meg, levende lys, nybrygget kaffe. Og søndag er det hver eneste uke. Tenk det. Det gjelder bare å holde den hellig. I det minste morgentimene.
Morgenkaffen hadde selskap av Harold Nicolsons dagbøker fra 1907 - 1963. Vanligvis holder jeg meg unna andres dagbøker, men etter å ha lest Nigel Nicolsons bok Portrett av et ekteskap nølte jeg ikke lenge da Harold Nicholsons dagbøker fristet meg i en bokhandel.
Harold var gift med Vita (Sackville-West) og det er deres ekteskap Nigel (sønnen) skriver om i sin bok.
Et spennede par dette.
Vita var forfatter, Harold diplomat, politiker og forfatter. Deres forhold var kanskje turbulent, men sterkt og preget av en kjærlighet med takhøyde, forståelse og frihet. De var uvanlig tillatende og tilgivende mot hverandre.
Begge var tiltrukket av sitt eget kjønn, og selv om Harold nok hadde sine svin på skogen, var det Vitas utenomektenskapeligheter som var mest himmelstormende, om vi skal tro bøkene. Hun hadde en intens affære med Violet Trefusis og senere et mer jordnært forhold til Virginia Woolf.
Men tilbake til Harolds dagbøker. Han noterer en del om "vær og vind". Og han tenker så godt, skriver så fint og var aktiv i en avgjørende periode i europas historie. Han har en personlighet man lett blir glad i, og det som gir meg mest glede er hans mer personlige betrakninger.
Her et brev som belyser ekteskap, kjærlighet og storsinn:


December 17, 1926, Teheran
H.N. to Vita

No, my sweet, it doesn't annoy me that you should write so much about Virginia [Woolf]. From your point of view I know that the friendship can only be enriching. I am of course a little anxious about it from her point of view as I can't help feeling that her stability and poise are based on a rather precarious foundation. I mean it would be rather awful if you coming out here made her ill. That is my main consideration. Attached to it, like a little ivy growing at the foot of a castle, is the feeling that she will make me seem dull to you. Not jealousy, darlig - only an instinctive movement of self-defence. But my dominant idea is one of pleasure that the rich ore of your nature should be brought to light - I know that it does you mental and moral good to be with her and be loved by her, and that is all that matters. I think you are very akin - the marriage of true minds to which I will not allow myself (even to myself or to you, which is the same thing) to admit impediment.
And as for my relations with Virginia - I shall never forget how kind she was to me when I was smarting from Lyon's rudeness. There was no reason why she should have been nice about it except that she saw I was flustered and in real pain. So at the bottom of my terror of her glimmers a little white stone of gratitude which can only be increased by her loving you.

Mange år senere får Vita kreft og 2. juni 1962 skriver Harold i sin dagbok:

"It is a lovely morning. I get up early and walk round the garden. V. is asleep, and I do not disturb her. Glen [the Labrador] dances on the lawn with his brother, Brandy. I breakfast with Niggs, and then force myself to do my review of the composite book Companion to Homer. I finish it about 12.30, and start reading the newspaper. Ursula is with Vita. At about 1.5 she observes that Vita is breathing heavily, and then suddenly is silent. She dies without fear or self-reproach at 1.15. Ursula comes to tell me. I pick some of her favourite flowers and lay them on the bed."


Det ble tårer i morgenkaffen....

Sommar

Vet ikke om det er det lille glasset med vin, den herlige spanske skinken, kanskje osten, det faktum at jeg har flyttet et piano hit, eller Michael Nyqvists sommarprogram som har hensatt meg i en så deilig sinnstemning. En "jeg-vil-ikke-gå-å legge-meg-jeg-vil-nyte" tilstand.
Pianoet er sikkert medskyldig, men Nyqvist får bære sin del av ansvaret. For et fint program! Historien han fortalte var medrivende velskrevet og musikken (som ikke er storslagen i seg selv) var nærmest genialt mikset med den. Hans dramatisering sterk og suggererende, som alltid. Leste en eller annen gang et eller annet sted en anbefaling av Nyqvists Sommar. Fant brått ut at den lå i 30-dagersarkivet til SR for siste gang i dag. Så da ble det en sen kveld på meg som hadde tenkt å legge meg tidlig. Men det var det verdt!
Programmet kan fortsatt lastes ned som POD-radio, men dessverre uten musikk. Vær så god http://www.sr.se/laddahem/podradio/SR_sommar_i_p1_070714030033.mp3 og nyt!

Om å leke

I dag satt jeg meg ned for å jobbe, uten særlig lyst. Og selv om jeg hadde tenkt til å sette i gang og bli ferdig med det, begynte jeg i stedet å surfe, målløst og tankeløst. Med murrende dårlig samvittighet. Jeg burde jo jobbe...
Det er når man ikke leter at man snubler over de små skattene. Denne gang fant jeg denne lille videosnutten på youtube. To mennesker som så tydelig leker og boltrer seg i glede, sprer latter og livslyst også til meg som ikke aner hvem de er.

http://www.youtube.com/watch?v=0JwJelvDr2o

Jeg ble rett og slett i godt humør og begynte å fundere på dette med lek. Når lekte jeg sist? Hvor ofte leker jeg egentlig? Slipper jeg meg ofte nok løs? Hva holder meg tilbake? Kom til å tenke på en hyttekveld for to-tre sommere siden. Kusinen min, tanten min og jeg hadde spist deilig middag med ditto vin. Vi holdt på med oppvasken, hadde Britney Spears på full guffe, danset og kastet vann og oppvask på hverandre. Vi nøt hvert øyeblikk. Så stod plutselig en streng middelaldrende dame i døren og etterlyste sin datter (som lekte med min kusines datter). Naboen. Det ble tyst som graven, musikken stanset, kusinen min konverserte høflig og seriøst, mens tanten min jeg fortsatte oppvasken som om det skulle være verdens mest alvorlige oppgave. Vi var alle pinlig berørt og oppførte oss som om vi var tatt med buksene nede. Som om øvrigheten hadde gitt oss korreks for uanstendig oppførsel. Også vi - som bare gledet oss over livet en varm og deilig sommerkveld. Etter at hun var gått diskuterte vi lenge hva som kunne få tre voksne mennesker, oss, til å la en bedrevitende padde legge en så stor demper på stemningen - og faktisk fylle oss med en solid porsjon skam. Husker ikke om vi kom fram til svaret, problemstillingen er egentlig ganske kompleks - uansett bestemte vi der og da at vi skulle bli flinkere til å være skamløse. Så lenge vi fulgte kardemommeloven. ("...man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.")

Men man glemmer jo, derfor er det så deilig å få sånne påminnelser av og til. Om å ta seg selv litt mindre høytidlig, leke litt mer og gi en lang... i hva andre mener og synes. Livet blir så mye morsommere da.

Duften av sommer....

gjør det så deilig å puste.

Hva er det med Polen?

Avisene forer meg stadig med ufattelige nyheter fra Polen. Denne gang om den polske barneombudsmannen som har satt i gang en utredning. Den skal ta stilling til om Teletubbies fremmer en homoseksuell livstil. - Det er snart på tide å ta i mot politiske flyktninger fra nordlige europa, fra et land som styres av disse korttenkte, åndsfattige, men akk, demokratisk valgte, tvillingbrødrene. Stakkars polske barn.

Reason

why am i sad,
there is no reason.

why do i need reason,
when i am sad.

happiness,
needs only life.

Kroppslige minner

I Sør-Afrika, i januar/februar, i et av de bare 7 andre rommene på gjestehuset, bodde den vakreste jenta jeg har sett på lenge. Italiensk. Jeg husker fortsatt hennes kyss ved avskjeden. Og mine hender på hennes rygg. Rart.

Hvorfor lar man seg stoppe av regnvær??

Merkelig at selv et lite regnvær kan bestemme over hele meg. Etter flere rastløse runder fra rommet til resepsjonen, klarte jeg til sist å trosse noen få dråper, lånte en sykkel, passerte noen vakre hus, et par hester og en harepus, fortsatte inn på en skogsvei. En liten smak av den dype stille ro… Jeg regnes for å være en ganske munter sjel, men noen av mine fineste opplevelser har jeg hatt i regnvær. Når jeg har blitt venner med det.

Happy endings!?

Er jeg bitter, håpløs, pretensiøs?
Amerikanske filmer er vellagede med happy endings that makes me unhappy.

vackra pojkar, vackra män....

Har vel alltid ment (og som regel sagt) at kjærlighet trenger intet kjønn. At et kjønnsorgan skal være bestemmende? Nei. Men det er klart, pendelen svinger for meg også. Når jeg ser kunstløp (isdans) blir jeg fullblods homo. Visst er kvinnene vakre i all sin ynde, men det er gutta som vekker min begeistring. Sist denne Brian Joubert, europamester og nykåret verdensmester for 2. gang, skarve 22 år og fransk. Når han i leken kraft og mykhet går James Bond en høy gang, fryder jeg meg i min sofa og leter på youtube etter mer. Se selv;
http://www.youtube.com/watch?v=nzFMDn5NTAs

Og dette finner jeg på youtube, et intervju etter seieren og før premieutdelingen, og - hva mer kan man begjære?
http://www.youtube.com/watch?v=6RqBDszQHNw

Propaganda for kjærligheten

Etter et par kvelder med en særdeles pratsom kollega kilte det helt ned i tærne når jeg satt alene i matsalen med aviser og bok. Deilig å lese. Vidunderlig mat på dette hotellet. Oppvarting av en servitør som hverken var ung eller billedskjønn, men tankevekkende vakker. Nær, ærlig, ekte, kanskje brent, men likevel tillitsfull. Sånt gir meg tiltro til menneskeheten når avisene ikke gjør det. Leser om utdannelsesministeren i Polen som vil forby "homoseksuell propaganda". Han vil avskjedige lærere som tillater propaganda for homoseksualitet i undervisningen. Han har nylig avdvart mot at homoseksuell propaganda spres til stadig yngre barn. Og som eksempel nevnes en "sikrere-sex brosjyre" med bilde av to menn som kysser. Fysj og fy! Og risikoen? Jo, at vi presenteres for et vrengebilde. Sannheten er jo denne; "Homoseksuelle aktivister forsøker å overbevise oss om at homoseksualitet er noe helt normalt. Men vitenskapen har bevist det motsatte. Vi vet at den homoseksuelle livsstilen ødelegger helsen, vi observerer patologisk adferd, stoffmissbruk, selvmord og vold blant disse mennesker" (uttalt på polsk radio av en av ministerens partikolleger). Jeg er nødt til å sette dette både i anførsel og kursiv så ingen forveksler det med min egen mening. Det er så lavt at jeg nesten ikke kan fatte det. En høytstående tillitsperson. Og Polen er bare et stenkast unna.
Du polske minister, hvorfor er du så redd det fineste mellom mennesker. Vet du ikke at kjærlighet er like mykt og vakkert, brutalt og voldsomt uansett hvem som er innblandet?
Stakkars forblindede sjel. Kan du ikke la folk propagandere for kjærligheten, kan du ikke selv prøve å se det vakre i et kyss. Og om ikke teori er din sterke side, kan du vel ty til praksis?

Myke veier

Årets første sykkeltur, vi skriver 11. mars. Forrige sesongs siste var nyttårsaften. Da som nå var det snøfritt og mildt. Grusveiene er så myke nå etter at tælen har sluppet. Deilige å sykle på. Godt med vind i ansiktet. Et par rådyr langs veien hjalp også på humøret. Som Pappa spøkefullt sa her forleden - "ja, ja, så har jeg noe igjen for å la bilen gå på tomgang om sommeren". Vi ler, men kanskje vi heller bør grine. Men det hjelper vel ikke. Vannstanden blir jo bare enda høyere da. Dessuten er bekymringen sterkere en fortvilelsen. Enn så lenge.

Enkeltrom

Jobber for øyeblikket på et lite sted langt hjemmefra. Har bodd på enkeltrom hele uken. Vel tilbake synes jeg huset mitt mest er et slott. Flere etasjer og stuer og soverom... Og musikk. Et hotellrom har TV. Stusselig. Her hjemme har jeg beveget meg fra rom til rom. Zeromancer har spilt og jeg har danset. Zeromancer er ujevnt sterke. Min lillebror har laget en liten best of til meg og jeg nyter den. Min lillebror, verdens beste. Håper han vet det. Det er så deilig å fylle kroppen med musikk og bevege seg i takt med den. Ikke tenke på hva man gjør eller hvordan man ser ut. Bare kjenne. Bare brøle. Bare slippe. Stunder av tilstedeværelse og liv. Det verste med enkeltrom er ikke at de er fremmede, heller ikke at de er ensomme. Det verste med enkeltrom er at det ikke går an å bevege seg der.

WILD SIDE

Denne nyttårsaften har jeg spandert helt alene på landet. Faktisk veldig deilig. Helt etter planen unnet jeg meg en film jeg har hatt liggende en stund, men som jeg aldri har funnet den rette anledningen til. Sebastian Lifshtiz' "Wild side". Oj Oj Oj. Den beste jeg har sett på lang tid. Jeg elsker slike filmer som ikke gir deg svar, men som likevel gjør deg klokere. Som har god tid. Uten annen påtrengende moral enn at ingen ting er entydig. Som får deg til å forstå i stedet for å dømme. Og overrasker deg ved at du plutselig ønsker å dele badekaret med to menn og en transe. Legg til vakker musikk, nydelig kameraføring, fabelaktig rytme og du fjerner meg fra verden i halvannen times tid.
Wild side er over for denne gang, for en time siden, men varer likevel. Musikken klinger i meg og netthinnen er fortsatt preget av tre sterke hovedroller. Alle så uendelig vakre på hvert sitt vis.
En hver med antydning til fobi mot seksuelle preferanser burde se denne. For kanskje å forstå. For å få litt større perspektiv på verden og dens ytringer. Jeg er bare redd de som trenger det mest ville gi den liten sjanse. Men du, du forstår sikkert, du kan se den. Du må se den. Nå er den på salg også. Skynd deg!(http://www.play.com/DVD/DVD/4-/720096/Wild_Side/Product.html).