Et uønsket byggverk.

I dypet av øynene ser jeg det.
Det du ikke vil vise meg.
Hengivenheten.
Myk og vakker.
Glad og nær.

Jeg bygger murer
Vet at jeg må ha et forsvar.
Uten fiende.
Et forsvar mot meg selv.
For at det ikke skal bety noe.

Kunne vi ikke bare dele stillheten,
det lille stryket over kinnet og nærheten?
Hviske ømt i et øre,
glede oss over livet,
sette strek over konvensjonene?

Nei, fortsett å bygge,
til slutt blir muren sterk og fast.
Står imot naturens krefter.
Bygger jeg riktig
blir den lav nok til at jeg kan titte over den.

Næmen...helledussen da...

Se hele!
(Oppsøk psykolog om du forblir uberørt).
Why is it so hard to love one another?

Musikkens hukommelse.

En avvisning kan være vanskelig å ta, enda vanskeligere å gi.
En kveld for flere år siden satt jeg hjemme i Oslo med levende lys, det var mørkt ute, kanskje jeg leste litt. Hørte på Gabriel Faurés myke Requiem. En telefon, vi måtte snakke, på vei til deg nå. Jeg ante hva som komme skulle.
Libera me, Domine.

Jeg tror det er den fineste avvisningen jeg har fått i mitt liv. Naken og modig. Nær.
In paradisum deducant te angeli.

Med fasit i hånd vet jeg at det bare var overtyren. At flere akter fulgte, de fleste gode.

Men musikken åpner snarveier i hukommelsen og finner fram dit tanken ikke når. Følelsene fra den kvelden kommer tilbake til meg når jeg hører Faurés Requiem. En smertelig blanding jeg ikke lenger kan tyde. Orker nesten ikke forholde meg til den. Undrer om musikken noen gang vil gjenfinne sin uskyld. Det er vel opp til meg. Får forsøke ta meg gjennom den.

Likevel nær.

Av en eller annen grunn er det brillene dine jeg minnes først.
Bak dem øynene dine.
Den gutteaktige rastløsheten.
Uroen.
Du var alltid god mot meg.
Jeg skulle så gjerne ha strukket ut en hånd.
Stukket innom med et smil og litt varme.

I dag har det vært tungt å puste -
jeg sender bare en fattig hilsen.
Tror du forstår.
Håper du ikke har det for vondt.
Du er sterk.
Bruk styrken din nå.

I tankene er jeg hos deg.

Den barnslige glede.

I morges styrtregnet det, men jeg måtte likevel sette full fart på apostlenes hester for å rekke toget til Västerås. Under en halvbrukket paraply heiste jeg skuldrene og tenkte at fy! Våt på bena blir jeg også. Men jeg hadde ikke mer enn rundet hushjørnet før jeg møtte dem. Den lille gutten med sin mor. Som også småløp gjennom regnværet. Begge smilte, moren sa "nej, detta var inte roligt!" og gutten hvinte av fryd. Hvilket herlig syn. Sånn skal man møte regnværet.

Let go!

Musikk er en av livets bærevegger.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.

Pergolesis ømhet gjør høsten vakrere.

Maria Mena synger og jeg blir glad.

Just hold me.
I am not hard.

Gøy på landet...

Av og til funderer jeg på om jeg skal leie ut landet, eller bytte det ut med noe annet. Det er så vakkert der og jeg er ekstremt glad i det, men det er langt også. I helgen var jeg der med venner.
Og jeg innser at det er mye verdt å ha et sånt sted. Et mykt sted. Dit jeg kan ta meg mennesker jeg vil komme nærmere. Eller allerede er nær. Det er så fint når samværet får tid og luft rundt seg. I gode venners lag blir man sterk.
Landet skal beholdes en stund til.

Et rom i mitt hjerte.

Ikke det at jeg har så mange ekskjærester, men i dag så jeg en av dem. I en helt annen person. Den samme mykheten, godheten som så tydelig skinte gjennom. Skjønnheten også. Og smilet.