Tilværelsens følsomme letthet.

I dag har jeg fyllt morgenkvisten med Alexandre Tharauds fantastiske CD "Concertos italiens" - med Italiensk konsert og transkripsjoner av J.S Bach, Nicole Krauss "Kjærlighetens historie" - et lite under av en bok og Bengt Sivesinds malerier proppfulle av skjønnhet.

Hvem er jeg som klager som kan telle slike dager?
(Sitat Anne Grete Preus)

Kort Pollini og lang Lang?

Lar vi oss besnære av det ytterst vakre?

Lang Lang er til de grader hypet av de som ikke elsker å hate ham og der enkelte bukker for Pollini og kaller ham Grande mener andre de spiller bedre selv.

Så spiller de også så forskjellig at man kan lure på om de spiller samme stykke. Er den ene lang og ferdigfølt - den andre kort og ufølsom? Se på disse to klippene, der de hver for seg formidler en av Chopins nocturner.

De eldste først - her kommer Maurizio Pollini:

Så Lang Lang:

Jeg har også en preferanse når det gjelder disse to. Det sterkt parfymerte sperrer for det som ligger dypere. Det som er tilnærmet uparfymert er kanskje mindre besnærende ved første åndedrag, men det er ærlig og gir det indre større plass. Det er ekte. For meg er det Pollini som er den store. For meg er Pollini lang og Lang kort. Tempoet er unntaktet som bekrefter regelen.

Gjensyn med Brideshead.

Brideshead Revisited.
Det må være den beste TV-serien gjennom tidene.
Jeg er så glad for å ha den blant mine DVDer. Så litt på den da jeg fikk den, men har ellers ikke sett den på mange mange år. Tror ikke jeg har fått med meg absolutt alle episodene heller. I dag har jeg plukket den fram. Kanskje skal jeg nyte den i små porsjoner gjennom kalde høstkvelder?
Har hørt at serien skal spilles inn på nytt. Den begynner å dra på årene og teknisk sett har man kommet mye lengre, men likevel. Når jeg hører den myke musikken, suger inn den vakre kameraføringen, ser Charles slå leir med sitt militærkompani en natt og våkne neste morgen utenfor Brideshead, hvor han sier til sin underoffiser at han har vært før, for så å tenke med Jeremy Irons nydelige stemme: ”I had been there before; I knew all about it; first with Sebastian more than twenty years ago on a cloudless day in June; that day, too, I had come not knowing my destination...” fatter jeg ikke hvordan det skal kunne gjøres bedre.

Hvilken lykke at jeg kan gjøre høsten lysere med denne serien.

Kanskje det fineste diktet jeg vet...

"Timmerkojan" på harmonika

Vi var ferdig med slåtten.
Satt og kvilte.
Rake som kjerkelys
sto bjørkestammer tegnet
mot en sjø av hamret sølv.

Tull-Lars var med oss,
bortsatt på garden der vi arbeidet.
Han spilte "Timmerkojan" på harmonika,
lågt, innerlig,
ut av sin vanvørte barnesjel.

Blåklokker sloknet i høyet,
høsten hostet inni hasselsnaret.
Tull-Lars spilte - spilte
mens skyggen av en ophengt ljå
skar inn i klynga av slitne menn.

Vi satt og så
ut i det øde rommet.
ingen sa noe -
drengstue-viddet visnet
på leppene våre.

All vår angstfylte ensomhet,
vår tru og lengsel - - -

Ei sår vise på harmonika,
spilt av en tulling
i skyggen av en ophengt ljå.

- Hans Børli -

3 slott kronet med 1 konditori.

Rundt Mälaren ligger slottene tett som hagl. Vanligvis kjører jeg rett forbi. Senere enn slottenes åpne tider. Men onsdag passerte jeg i rimelig tid og bestemte meg for å stoppe på Taxinge. Som lenge har vært i mine fikadrømmer. Og når jeg endelig stoppet, besøkte jeg for sikkerhets skyld tre slott og toppet det hele på konditori. Man trenger ikke dra til seters for å gjøre seg fet.

Taxinge-Näsby slott

Vakkert. Et fantastisk utvalg av kaker. Små og store. Søte og veldig søte. Spiste en med blåbær, vaniljekrem, gele, på mørbunn. Smakte helt fortreffelig. Mye mennesker i god stemning. Utsikten fra bordet var uslåelig.
La vita è bella!

Fiholms slott



En skjønnhet i fransk(-hollandsk) renessanse. Det litt tilbaktrukne og hemmelige gjorde inntrykket enda sterkere. Jeg nøt synet, gispet etter luft og strente av gårde til caféen. Et totalt stilbrudd med udde utemøbler, kitsch, og hyggelig personale. Det kunne ha vært en oase...

Sundbyholms slott

Stram og elegant bygning. Sikkert et bra sted, men jeg fikk litt følelsen av upper class camping. Og restauranten var bare åpen for et lukket selskap. Så jeg nøyde meg med et 2 minutters opphold i japansk stil.

Saga Konditori

Til slutt var det stopp på Saga konditori i Arboga. Blodsukkeret hadde kjørt heis en hel formiddag, så jeg var lykkelig, men trengte noe grovt. Endte opp med en bolle også. En jeg ikke kunne motstå. Den viste seg å være verdens beste. Verdt en liten omvei :)