Det er ikke hver dag jeg nynner på symfonier. I dag gjør jeg det. For i går hørte jeg Brahms 4. symfoni i Stockholms konserthus. Spillet var utmerket mykt og bølgende vakkert. Uten å miste verken kraft, spenst eller temperament. En ung dirigent (Joshua Weilerstein) stod med taktstokken. Jeg satt i salen og lot meg imponere. Henført ble jeg revet med.
Mozarts pianokonsert nr. 23 stod også på programmet. Så vakker at man bare kan fryde seg. Litt utakt mellom orkester og solist, men bare helt bagatellmessig. Christian Ihle Hadland spilte lekende lett og ytterst følsomt. Hvorfor gisper man vantro etter luft når noe er så inderlig godt?
Som ekstranummer ga Hadland Debussys "Claire de lune". Igjen viste han fram sin følsomhet.
Stjerneskuddet Hadland er av utseende omfangsrik og kanskje ikke den modellspeiderne først vil stoppe på gaten. Ikke jeg heller. Enda jeg vet at skjønnheten kommer innenfra. Det er rart med det. Det ytre gir det indre en sjans og det indre gir det ytre sin glans. Der inne hadde Hadland mer enn rikelig. Jeg kunne giftet meg med ham på flekken.
No comments:
Post a Comment