I dypet av øynene ser jeg det.
Det du ikke vil vise meg.
Hengivenheten.
Myk og vakker.
Glad og nær.
Jeg bygger murer
Vet at jeg må ha et forsvar.
Uten fiende.
Et forsvar mot meg selv.
For at det ikke skal bety noe.
Kunne vi ikke bare dele stillheten,
det lille stryket over kinnet og nærheten?
Hviske ømt i et øre,
glede oss over livet,
sette strek over konvensjonene?
Nei, fortsett å bygge,
til slutt blir muren sterk og fast.
Står imot naturens krefter.
Bygger jeg riktig
blir den lav nok til at jeg kan titte over den.
No comments:
Post a Comment