Jeg liker både gutter og jenter. For meg er det en selvfølge. Og som regel ganske uproblematisk. Gode venner aksepterer sånt.
Men av og til møter jeg mennesker som er redd for det. Menn som tror at etthvert kjærtegn betyr at jeg vil inn bakdøra. Menn som ser spøkelser på høylys dag.
Kanskje er de mest redd sine egne følelser.
Jeg burde hatt medfølelse.
Men likevel.
Noen ganger blir jeg oppgitt og lei meg. Jeg vil bare være meg selv.
Sint blir jeg. På meg som kaster bort tiden på mennesker som ikke kan ta imot.
Og trist.
Fordi det peker på at vi som samfunn har et stykke igjen å gå.
Det er bra det finns latter. Humor som ufarliggjør. Denne sketsjen gjør meg glad:
No comments:
Post a Comment