Kunst og glede

Når jeg ser kunst som jeg selv kaller fantastisk blir jeg oppløftet. Ser jeg mye blir jeg sliten. Tror det er konsentrasjonen, intensiteten og den følelsesmessige påvirkningen kombinert med den langsomme bevegelsen, den ytre ro, som gjør det. Men selvfølgelig. Jeg glemmer å spise, kan ikke slutte og tar ingen pause. Det hjelper ikke det heller. To dager Wien er knock out.
Men i dag klarte jeg å spise i lunsjtid. På vakre Cafe Central. Slukte maten, men nå er det kaffe. Deilig kake. Og bok. Gleden vender tilbake. Og kreftene. Klar for to nye dager.