Om å kaste stein.

I kveld har jeg malt skapdører og er egentlig veldig fornøyd med det. Men jeg kom i skade for å høre på et lite sammendrag av programmet som heter ring P1. Der ringer lytterne inn og sier sin mening om mangt og meget. Nå som det er Pride i Stockholm var det homoseksualitet alle meningene dreide seg om. En dame kviet seg f.eks. for å ta bussen i Stockholm fordi hun ikke ville reise under falsk flagg (bussene er pyntet med regnbueflagget). Vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men jeg blir så trist når vi så tydelig sliter med å omfavne kjærlighet. Når de som skal spre det store kjærlighetsbudskapet klarer å gjøre akkurat det motsatte. Når de tror at deres oppgave er å predike sannheten. Sannheten om at Gud ikke tolererer homoseksualitet - og at han umulig kan ha skapt den? Hvor har de fått den sannheten fra? Kan en tolkning av en skrift skrevet av mennesker i en gitt samtid, med de forutsetninger den gir, virkelig framstilles som Guds sannhet? Er ikke kjærligheten størst av alt? Og mangel på menneskelig forplantning er vel mildt sagt et vikarierende argument i dagens verden?
Hvis de på alvor mener at homoseksualitet er synd, skjønner de ikke at de er med på å spre hat mot synderen? Ser de ikke at de kaster stein? Og hvem kan kaste den første stein?

Den vakreste sommerfugl

I går gikk jeg Karl XII:s väg över Kroppefjäll. 12 km frisk natur. Er ingen stor botaniker, ei heller noen framstående zoolog, så det er mye nytt for meg på sånne turer. Som denne sommerfuglen. En av de vakreste jeg noengang har sett. Lurer på hva den heter.

En fin reklame!

Det er rart hvordan folk oppfatter forskjellig.

Jeg synes denne var riktig søt. Vakker, vemodig, menneskelig og fint utført. Så bra at jeg ble litt rørt. Budskapet for meg er at man ikke alltid kan få den man ønsker seg, men at det er helt ok å forelske seg. Også i sitt eget kjønn. - Men vær så snill, bruk kondom. Ja. Ingenting jeg reagerte negativt på. En bra reklame.
Så leste jeg et par kommentarer. Foruten de vanlige imbesille som i sin homofobi ikke kan uttrykke annet enn skjellsord, hadde noen reagert på at det så ut som om han måtte ty til gutter siden han ikke fikk de jentene han hadde lyst på. Andre ble fornærmet over at man blandet inn kondomer. Atter andre diskuterte om hovedpersonen var straight, bi eller gay, eller hva som var det korrekte blandingsforholdet. Hvorfor må vi gjøre det så vanskelig? For å forstå? Eller har vi en liten hang til å fremheve oss selv ved å finne feil? Jeg håper det første, frykter det siste. Det fins lite som er uten feil og mye som ikke kan forståes. Kanskje vi burde legge mer energi på simpelthen å akseptere.

Barndommens harepus

Tidlig i dag morges, för morgenkaffen, hörte jeg for forste gang på en låt jeg lastet ned i går. "Recuerdo infantil" (barndomsminne)av Bosques de mi mente. Jeg snudde meg og så ut av vinduet. Det sprang en liten hareunge rundt i min hage. Litt klosset. Veldig vakker. Den forsvant like fort som den var kommet. Så poetisk man bare kan drömme om. Håper den klarer seg.

ARGERICH - Encore

Ingen spiller Schumann som Argerich. Jeg har sett henne bare en gang (i Stockholm i fjor höst), også den gang avsluttet hun med "Von fremden Ländern und Menschen" som ekstranummer. Det fantes ikke ord. Bare ånd. Og kraft.

Så vakkert!

Det er mange som spiller piano på youtube, og en god del man kunne klart seg uten. Men av og til dukker virkelige små perler fram. Som denne, som spilles så inderlig vakkert. Denne unge mannen satt meg i myk bevegelse. Har hørt orginalen også, men dette er sterkere. Jeg blir så glad når jeg finner sånt (selv om jeg gråter).

Livets ögonblick.

Leser noveller av Katarina Kieri. En av dem beskriver en lärer som betrakter sine elever og reflekterer over dem og seg selv. En novelle er egentlig for kort for å sakse fra, men jeg kan ikke la väre, dette er fint:

"Ja, det är mycket de inte forstår, mycket de inte vet om sig själva. Så är det bara, inget konstigt med det, visste man allt om sig själv när man var sexton-sjutton-arton, skulle man kanske inte orka trava vidare.
Hon ser ut över dem ibland och undrar om de kommer att förstå sina egna historier, om de kommmer att inse betydelsen av somliga ögonblick. Hur korta stunder blir kvar i en, som gåtor, som ledtrådar som man sedan bär med sig resten av livet och som man, medvetet eller omedvetet, kommer att koppla samman med bilden av sig själv, av sitt liv, av sitt öde. Hon har många gånger lekt med tanken på att hon plötsligt skulle berätta något för dem. Eller lekt, det låter alldeles för ... ja, lekfullt, glättigt. Hon har tänkt tanken, helt enkelt. Det kommer naturligtvis inte att hända, men hon har haft många tillfällen att fundera, hennes blick har vandrat en del under årens lopp".

En smak av himmelen...

Min kanskje sterkeste konsertopplevelse noensinne var da denne vakre damen (Maria João Pires) spilte Schuberts fantasi i f firehendig med Ricardo Castro i Gamle Logen for et par år siden. Nesten uutholdelig vakkert. Her er det Mozart med Boulez og Berlinerfilharmonikerne. Også helt fantastisk bra. Mozart kan hvile trygt i den 7. himmel.

Au Revoir Les Enfants.

I går så jeg Louis Malles film AU REVOIR LES ENFANTS
- en av de bedre filmene jeg har sett om krigens redsler (og menneskers dårskap). Den er lavmält og usentimental. Uten vold og fakter. Likevel, da rullestekstene rullet skrek jeg av smerte. Tror den kommer til å sitte i meg lenge og nå kan jeg ikke höre Schuberts Moment musicaux no.2 (D.780) uten å gråte.
Her er et lite klipp. Aller best å se filmen först. Så klippet etterpå. Fant notene på nettet i går også, er redd jeg minner mest om klippets förste utöver.