Om å kaste stein.

I kveld har jeg malt skapdører og er egentlig veldig fornøyd med det. Men jeg kom i skade for å høre på et lite sammendrag av programmet som heter ring P1. Der ringer lytterne inn og sier sin mening om mangt og meget. Nå som det er Pride i Stockholm var det homoseksualitet alle meningene dreide seg om. En dame kviet seg f.eks. for å ta bussen i Stockholm fordi hun ikke ville reise under falsk flagg (bussene er pyntet med regnbueflagget). Vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men jeg blir så trist når vi så tydelig sliter med å omfavne kjærlighet. Når de som skal spre det store kjærlighetsbudskapet klarer å gjøre akkurat det motsatte. Når de tror at deres oppgave er å predike sannheten. Sannheten om at Gud ikke tolererer homoseksualitet - og at han umulig kan ha skapt den? Hvor har de fått den sannheten fra? Kan en tolkning av en skrift skrevet av mennesker i en gitt samtid, med de forutsetninger den gir, virkelig framstilles som Guds sannhet? Er ikke kjærligheten størst av alt? Og mangel på menneskelig forplantning er vel mildt sagt et vikarierende argument i dagens verden?
Hvis de på alvor mener at homoseksualitet er synd, skjønner de ikke at de er med på å spre hat mot synderen? Ser de ikke at de kaster stein? Og hvem kan kaste den første stein?