Avslutningen av en bok.

Det er to grunner til at jeg kan bruke mye tid på å bli ferdig med en bok,

1. Den er for lang og jeg må tvinge meg til å lese ferdig. Den eneste grunnen til at jeg gjør det er at jeg tror den har noe å fortelle meg. Men selvdisiplin er ikke alltid min sterkeste gren.

2. Den er så god at jeg ikke vil miste den for alt i verden og jeg sparer bevisst og ubevisst på den. Bevisst når jeg legger den fra meg selv om jeg egentlig vil lese videre. Ubevisst når jeg drar den med meg over alt, men sjelden leser i den likevel.

Det siste har jeg gjort med "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss. En helt vidunderlig liten bok. Har holdt på med den siden sommeren, selv om den er både kort og lettlest. I dag bestemte jeg meg for å lese den ferdig. Men jeg kjente på mye motstand. Var redd for tomheten etterpå, når historien tok slutt. Og var det virkelig en god nok ramme for avslutningen, en hverdagskveld hjemme i ettan? Skulle jeg ikke ta den med meg på en café? -men der kunne det jo hende jeg måtte legge bånd på meg? Kanskje jeg heller skulle ta den med meg på landet? Til lesekroken som kiler i magen?
Nei, nå fikk det være nok. Kjøpte et lite stykke manchego, ørlite serranoskinke og skjenket et bittelite glass sherry og tenkte at nå. Nå er jeg klar for finalen.

Så leste jeg.

En god avgjørelse, en fin avslutning, men ingen tomhet.

For tomheten oppstår nesten bare når boken er så dårlig at jeg stopper halvveis, eller det viser seg (etter at jeg har tvunget meg gjennom den) at jeg ikke finner noen mening i den likevel. Og har den ikke da et hjerte føler jeg meg også tom.

Er boken god forløser den gjerne en liten kuling av følelser, enten det er sorg og smerte eller ren glede over fabelaktig skrivekunst. Da er jeg absolutt ikke tom men fyllt. Mange ganger til langt over randen, men utløp er bare deilig, det er liv i konsentrat. Liv man husker. Som da jeg mellom bytur og middag på besøk hos en venn i Bucuresti bare skulle lese en litt i "Tre kamerater" og endte med å lese i to timer (til den var slutt) og gråte i tre. Needless to say, jeg så temmelig forgrått ut da jeg hilste på vertskapet for middagen. Men glemmer det gjør jeg ikke. Eric Maria Remarque har forresten skrevet en annen bok som er en av mine sterkeste leseopplevelser - "Triumfbuen". Anbefales på det aller varmeste.

Så hvorfor kvier jeg meg for å lese klart bok jeg liker? Det dreier seg antagelig om tap av et holdepunkt. Frykten for at en verden jeg liker skal lukke seg for meg. Mens jeg leser lever den med meg. Når jeg er ferdig er den en del av min historie. Men historien kan man lære av og jo mer man leser jo mer kan man se tilbake på og glede seg over. Skal forsøke å huske på det neste gang jeg kvier meg.

Nå skal jeg sove og i morgen skal jeg lete fram en ny bok i hyllene. Det er ren luksus.