Musikkens hukommelse.

En avvisning kan være vanskelig å ta, enda vanskeligere å gi.
En kveld for flere år siden satt jeg hjemme i Oslo med levende lys, det var mørkt ute, kanskje jeg leste litt. Hørte på Gabriel Faurés myke Requiem. En telefon, vi måtte snakke, på vei til deg nå. Jeg ante hva som komme skulle.
Libera me, Domine.

Jeg tror det er den fineste avvisningen jeg har fått i mitt liv. Naken og modig. Nær.
In paradisum deducant te angeli.

Med fasit i hånd vet jeg at det bare var overtyren. At flere akter fulgte, de fleste gode.

Men musikken åpner snarveier i hukommelsen og finner fram dit tanken ikke når. Følelsene fra den kvelden kommer tilbake til meg når jeg hører Faurés Requiem. En smertelig blanding jeg ikke lenger kan tyde. Orker nesten ikke forholde meg til den. Undrer om musikken noen gang vil gjenfinne sin uskyld. Det er vel opp til meg. Får forsøke ta meg gjennom den.