Musikk er en av livets bærevegger.
På landet knaker gulvene oppgitt - men jeg tror husets sjel likevel smiler når jeg farer rundt og utstøter velbehagslyder med musikken dunkende i blodet. I Stockholm er ettan for liten. Jeg må ut og springe. Men når aha spiller - og - ”out of blue comes green” – vil jeg jo ikke løpe. Jeg vil danse. Så jeg gjør det. Om jeg kan gi slipp. Om jeg kan fire litt på oppdragelsen. Om jeg kan la andre tro akkurat hva de vil. I dag var det nesten ingen ute, så det var lett. Og deilig. Levende liv. ”There’s never a forever thing” synger Morten Harket på vei hjem. Nemlig. Det er her og nå.
4 comments:
Oj vad jag skulle vilja lyssna på musik med dej å promenara och diskutera!
Hm, tror det hadde vært fint :)
Det e jag 100% säker på! Kram
Hender det at du er i Stockholm? Si ifra i så fall, så promenerer vi :)
Post a Comment