"Essays in Love" av Alain de Botton har fulgt meg hele sommeren.
Først irrterte jeg meg litt over en roman om kjærlighet så til de grader skrevet med hodet. Blir det troverdig uten hjertet? Blir det ikke bare kaldt, akademisk og analytisk? Det er fare for det, men de Botton skriver så godt. Og han skriver korte kapittel inndelt i enda mindre avsnitt. Mange av dem har fått meg smilende og nesten gråtende av glede i sin velformulerte klarhet. Spesielt når jeg har vært enig. Mot slutten har han blitt varmere også. Dette lille avsnitt leste jeg på tunnelbanan i morges og kunne ikke annet enn å smile ømt:
"1. There is an Arabic saying that the soul travels at the pace of a camel. While most of us are led by the strict demands of timetables and diaries, our soul, the seat of the heart, trails nostalgically behind, burdened by the weight of memory. If every love affair adds a certain weight to the camel's load, then we can expect the camel to slow according to the significance of love's burden. By the time it was finally able to shrug off the crushing weight of her memory, Chloe had nearly killed my camel."
No comments:
Post a Comment